Menneske uten arbeid

Eller den handler om hva som kan skje med en kvinne uten arbeid. Eller den handler om å delta, snu seg vekk – engasjere seg, la være.

Fortellingen begynner med at tobarnsmoren Sandra får beskjed om at hun er oppsagt fra den lille fabrikken som produserer solcellepaneler. Det får hun vite på en fredag. Det hjelper ikke på hennes situasjon at hun nylig har kommet tilbake til jobben etter en sykemelding på grunn av depresjon. Sandra er fremdeles ustabil. Hun har ikke funnet tilbake til sitt fulle potensiale, verken på jobb eller hjemme.

Hennes 16 kolleger i den lille bedriften har fått valget mellom å motta en bonus på 1000 euro eller at Sandra får beholde jobben. På surrealistisk vis er realityshowenes logikk puttet inn i ekte virkelighet. Sandra er stemt ut i spillets første runde, fredag formiddag. Etter å ha tenkt seg om, i bilen på vei ut av parkeringsplassen denne fredags ettermiddagen, gir sjefen henne en ekstra sjanse. Sandra får helgen til å overbevise kollegene at de bør stemme for henne, mot bonusen. Mandag morgen skal de holde en ny avstemning.

Dardenne-brødrene, Jean-Pierre og Luc, har gjort det igjen. De har skapt en fortelling som er vesentlig. Ikke bare i Belgia, men også i Norge, og i det hele tatt der folk har arbeid, mister arbeid. Det er ikke overraskende at brødreparet nok en gang har levert en god film. Tidligere har de blant annet laget Gutten med sykkelen (2011), Barnet (2005) og Rosetta (1999) – hvor de to sistenevnte hentet hjem den gjeveste prisen i Cannes, Gullpalmen.

Marion Cottilard, som spiller Sandra, er en av de få profesjonelle skuespillerne på rollelisten. Dette valget gjør både at de andre rollene bekles av folk som gir filmen autensitet og at Cottilard blir plassert inn i fortellingen på en måte hvor hun henter ut helt andre kvaliteter enn de som hennes stjernestatus skulle tilsi. Hun spiller en vanlig, deprimert og desperat kvinne. Hun gjør det slik at vi tror på henne. Det er riktig så vondt å følge henne gjennom helgen. Kanskje er nye priser på vei, som supplement til Oscar-statuetten som hun fikk for La vie en rose, filmen som handlet om Edith Piafs liv.

For HIOA-folk kan denne filmen være interessant. Nylig ble vi rådet av NIFU til å styrke vår arbeidslivsorientering. Vi er en høgskole, kanskje etter hvert et universitet, som sender unge mennesker ut i arbeidslivet – fortrinnsvis kompetente unge mennesker. Vi kan noe om arbeidslivet. Vi forsker også på arbeidslivet, på arbeid i samfunnet.

I denne filmen ser vi et arbeidsliv som vi i vår tid er delvis forskånet for i Norge. Finanskrisen har ikke slått inn på samme måte hos oss som på kontinentet. Filmen minner oss derfor om at det finnes virkeligheter like utenfor vår egen horisont som setter vårt bilde av arbeidslivet i relieff.

Dardenne-brødrene gir oss på mange måter en deprimerende film. Fortellingen flyter ikke over, verken av honning eller solidaritet. Sandra (og hennes familie) har det vanskelig. Hennes eneste håp ser ut til å være å vekke kollegenes solidaritet. Hun kaster seg ut i dette gjennom helgen. Men tviler også på sin oppgave. Om hun lykkes, skal ikke røpes her. Men mens vi følger henne gjennom helgen, blir vi også flyktig kjent med hennes kolleger. Vi blir kjent med deres fortellinger, med om de vil støtte henne eller gå for det andre alternativet, bonusen. De som gjør dette, har sin grunner. De viser fram seg selv. De lever ikke alltid helt enkle liv, de heller. Og Sandra må bære dem alle, på sine allerede skjelvende skuldre. Innimellom blir det for mye for henne. Og litt etter karrer hun seg på beina igjen.

Filmens svar, i den grad det i det hele tatt finnes, er mangetydig. Er vi alle ofre, der vi bruker våre krefter til å ta vare på vårt eget? Er solidaritet det eneste vi kan regne med i en vanskelig verden? Er arbeidslivet preget av ansvarsfravikelse? Eller kanskje er det slik at vi heller bør forstå filmen som et psykologisk drama. Den handler også om hva krise fører til for den rammede.

Sandra sier til sin mann, i fortvilelse, at hun ikke eksisterer. Mon det. Som menneske? Som samfunnsborger? Som seg selv?