Fra filmen Sameblod. Foto: Sophia Olsson og Storytelling media
Fra filmen Sameblod. Foto: Sophia Olsson og Storytelling media

Like aktuell for andre minoritetssamfunn

Sameblod er den filmen vi har ventet på - uten helt å vite det - om urbefolkningen i vår egen midte.

Publisert   Sist oppdatert

Vi blir først kjent med den eldre Elle-Marja, eller Christina som hun i sitt voksne liv har valgt å kalle seg. Hun er motvillig blitt med sønnen og barnebarnet til søsterens begravelse. Her forsøker hun nærmest å være usynlig. Gjennom et langt liv har hun lagt sin samiske bakgrunn for hat. Vi forstår at forhistorien til hennes valg er lang.

Derfor tar filmen oss med tilbake til hennes oppvekst, tilbake til det svenske trettitallet.

Den første delen av denne hovedsekvensen foregår på vidda og nede i bygda der skolen befinner seg. Vi blir kjent med et hverdagsliv som er fjernt fra det de fleste av oss i Skandinavia lever i våre dager. Tidsmessig er ikke denne verdenen så langt unna. Kanskje rundt åtti år.

Men så er det heller ikke først og fremst årene, men livsstilen til reindriftssamene som er annerledes enn den majoriteten lever etter. Fortellingen der Elle-Marja er hovedperson, utspiller seg med utgangspunkt i et sørsamisk miljø. At vi her har å gjøre med en film der sørsamisk er det ene hovedspråket, er bemerkelsesverdig. Det er et av vår tids mest utrydningstruede språk, og snakkes kun av rundt 500 mennesker.

Elle-Marja og lillesøsterens to bosteder gjennom oppveksten er gammen på vidda og internatskolen nede i bygda. Det første av de to stedene er der hun vokser inn i et kulturelt fellesskap og lærer slektens tradisjoner. Det andre er der hun får tydelige beskjeder om å holde seg der hun hører til - dog med en dose majoritetskristenhet på veien.

Vi blir vitne til et samfunn der rasebiologi får helt konkrete utslag.

Jan Storø
Dosent HIOA og filmanmelder i Khrono, om filmen Sameblod

Og salmene synges med den største selvfølgelighet på svensk. Svensk er også det språket som snakkes på skolen, selv om alle barna er samer. Når barna snakker samisk, vanker det smekk over fingrene fra den unge lærerinnen fra Småland i sør. Hun oppfatter nok seg selv som en misjonær blant de laverestående. Vi blir vitne til et samfunn der rasebiologi får helt konkrete utslag, som at skolebarnas hodestørrelse skal måles, og at lærerinnen uten å blunke framfører teorien om at samene er underutviklede mennesker sammenliknet med hennes eget opphav.

I en nøkkelscene tar Elle-Marja til motmæle mot en av guttene fra bygda når han kaster nedsettende bemerkninger etter henne. Hun kommer til kort når hun blir lagt i bakken av han og hans kamerater. Under guttenes tyngde finner en av dem fram kniven Elle-Marja arvet av sin far og derfor bærer med seg. Han skjærer et dypt merke i jentas øre, omtrent slik samene merker sine reinsdyr. På denne måten får Elle-Marja altså sitt merke for livet, påført av representanter for majoritetssamfunnet. En dypt nedverdigende handling.

I en lengre sekvens etter dette har Elle-Marja tatt seg til Uppsala, universitetsbyen som er dette samfunnets nærmeste urbane område. Her opplever hun å være en minoritetsrepresentant i majoritetssamfunnet.

Regissør Amanda Kernell legger stor vekt på uttrykket til Lene Cecilia Sparrok, som spiller den yngre Elle-Marja, i sin billedlegging av fortellingen. Det er i hovedsak et godt valg fordi Sparrok gestalter den unge jenta godt. Hun balanserer fint mellom underkuet standhaftighet og boblende trossighet mot undertrykkelsen. Men kanskje stoler Kernell litt vel mye på debutanten.  Det er en svært krevende oppgave å bære en hel film der nærbilder av ansikt er en viktig ingrediens. Mange av disse bildene er nærmest fysiske i sitt uttrykk, og dermed ganske så nakne. Sparrok viser dessuten fram en fåmælt ungjente. Vi får altså mye av språkløse nærbilder og kunne kanskje hatt glede av at historien i noe større grad ble båret oppe av andre narrative elementer.

Dette er et dobbelt debutantarbeid, svenske Kernell og norske Lene Cecilia Sparrok er begge debutanter i dette formatet. Det skal de ikke bedømmes på. Det er den filmen som foreligger som innbyr til å bli vurdert. Og den er i all hovedsak svært så holdbar. Sameblod er en god film.

Jeg ble sittende og tenke at det er underlig at vi ikke har fått denne fortellingen tidligere. Kanskje har ikke tiden vært inne for det. Men vi hadde hatt godt av det. Når den nå fortelles av en ung samisk regissør, gir det håp for at andre fortellinger med utgangspunkt i det samiske vil bli fortalt for et større publikum i årene som kommer.

At filmen er svensk, har ingen betydning for et norsk publikum. Den samiske befolkningsgruppen kjenner ikke de samme nasjonsgrensene som storsamfunnet har trukket på kartet. Alle de replikkene der ordet «svensk» forekommer, kunne uten videre vært erstattet med «norsk».  I et intervju med Dagens Nyheter for noen måneder siden fortalte Kernell at hun så på filmen som en fortelling om samiske avhoppere. Det er en interessant side av minoritet/majoritetsspørsmålet som vi gjerne kan trenge å høre mer om. Og den er antagelig like aktuell i mange av de andre minoritetsmiljøene vi finner i dagens samfunn.