Leken debutfilm fra Hiorthøy om regler

Den norske regissøren Kim Hiorthøy har levert en film vi kommer til å snakke om. Den krever sitt publikum. Men våger man å bli avkrevd en kveldsstund, litt hjerne- og hjertedeltakelse og fantasi, kan man sitte igjen rikere.

Det betyr også at tolkningsmulighetene er mange når man har utsatt seg for denne fortellingen. For - er det egentlig en fortelling? I så fall, hva slags fortelling er det? Hva vil den formidle og hvordan formidler den det den har på hjertet?

Grunnfortellingen i filmen dreier seg om en liten familie bestående av mor, far og barn. Barnet heter Storm, og hun er rundt 10 år gammel. Tidlig i filmen får far en ny venn. Strengt tatt en ny venninne. Han serverer sin kone ideen at den nye venninnen skal flytte inn sammen med dem. Det er hans kone skeptisk til. Ikke underlig, vil de fleste si. Rett etter denne samtalen går faren og venninnen ut for å handle, men de blir drept i en bilulykke. Tilbake sitter Storm og hennes mor. Det farløse barnet og enken.

Vi tilbringer mest tid sammen med Storm. Hun interesserer seg for regler. Det finnes regler for alt, sier hun. 

Før faren dør annonserer han at han vil leve uten regler. Så hennes filosofi har nok et utspring. Storm undersøker regler, i tilværelsens mange kriker og kroker. Og det gjør også flere andre av dem vi møter. Som mannen som ikke kan være sammen med ”en perfekt dame” hvis hun mangler en arm.

Storms leting etter «regler for alt» fører henne ikke til tydelige klarheter. Vi får inntrykk av at hennes interesse er filosofisk, snarere enn resultatorientert. Hun leter overalt, også i språket. Noen burde fortelle henne om Ludwig Wittgenstein, den østeriske filosofen som nettopp var opptatt av regler. Regler for språk og dermed også våre sosiale praksiser. I boka «Ludwig Wittgenstein, Rules and Institution» fra 2002, skriver David Bloor at Wittgensteins filosofi om regler i virkeligheten var enkel. Han hevdet regler er sosiale vaner/konvensjoner/institusjoner og at å følge en regel er å ta del i disse. At Kim Hiorthøy har lest sin Wittgenstein er åpenbart.

Selv kaller Hiorthøy filmen for «en slags komedie». Her uttrykker han at sjangerplassering ikke er nødvendig for ham i prosessen der han skaper verket, men heller at det har en nytte i en dialog med publikum for å gi dem noe å holde fast i. Og dette klarer han, å skape den muntre dialogen som bør prege en komedie.

Selv opplever jeg filmen som dypt alvorlig, men med klare komiske elementer. Jeg har valgt å se den som et materialbilde, altså en sammensetning av mange elementer som ikke nødvendigvis har med hverandre å gjøre. Bildet dannes av en mengde materialer som vi selv må sette sammen. De er av svært ulik karakter. Noen harde fakta, andre svevende og intuitive. Hiorthøy benytter seg av rekke filmatiske virkemidler, og lander med begge beina på bakken etter et overbevisende svev. Klipperytmen utgjør ett av disse elementene. Den er noen ganger rask, andre ganger langsom, langsom.

Midt ute i filmen lager så Storm et materialbilde på kjøkkenbordet, der hun visualiserer hendelsene i sitt eget univers. Ja, Storm. Takk for det. Da har vi kanskje forstått noe av det samme. Da kan jeg fortsette å samle materialer.

The Rules for Everything er vanskelig å sjangerbestemme. Kanskje er kunstfilm det nærmeste jeg kommer, selv om dette kan være en vanskelig betegnelse å tvinge inn i forståelse av sjangere. Kunstfilm er kanskje også et begrep som kan få mange til å rygge tilbake, i redsel for at den ikke skal være tilgjengelig.

Denne filmen krever noe av sin tilskuer. Ikke fordi den behandler ting folk flest ikke skjønner seg på. Nei, det er nærmest motsatt. Den gir oss ting vi skjønner oss på – i en innpakning og rekkefølge som ikke er åpenbar. Derfor er filmen tilgjengelig.

Kim Hiorthøy har levert et impresjonistisk og lekent verk. Det er stilsikkert og uforutsigbart. Den narrative framdriften er ikke viktig. Heller ikke kronologi. Her bryter Hiorthøy selv regler; konvensjoner for filmfortellinger.

Det bør han fortsette med.