Klaustrofobisk mareritt

Mennesket kan gjøre de mest grusomme ting. Og mennesker kan utholde de mest grusomme betingelser fra andre av sin art. Iallfall hvis betingelsene er tilstede for det. Og iallfall hvis man finner en tro på at det er mulig.

I vår egen verdensdels historie er det annen verdenskrigs masseutryddelser som tydeligst beviser disse påstandene. Vi vet fra dødsleirene at fangene brukte ulike metoder for å overleve, både i konkret og overført betydning.

I tiden etter krigen har Viktor Frankls bøker om hva som skal til for å overleve gitt oss kunnskap om hvor sentralt meningsdannelse er i en slik situasjon. Frankl var selv fange i konsentrasjonsleir, og mistet mange i sin familie. Etter krigen ble det viktig for ham å undersøke den menneskelige kapasitet til å leve under de mest ekstreme påkjenninger.

Dette er den akademiske vinklingen som blir tydelig for meg i møte med denne filmfortellingen. En annen vinkling, den menneskelige, finner jeg det langt vanskeligere å forstå. Det er et argument for å se filmen.

«Sauls sønn», regissert av ungarske László Nemes, er en film filmfolk vil si at du «må» se. Men den er også så sterk, intens og opprivende at den kanskje ikke passer for alle. Dette er definitivt ikke en film som inviterer til popcorn-spising. Her er vi tilstede i en av nazistenes utryddelsesleirer. Filmen viser den totale frykten som må ha rådet i en slik leir.

Vi blir vitne til massedød i gasskammer og ved skyting på kanten av massegraven. Men vi ser ikke blodet, vi møter nesten ikke de dødsdømtes skrekk slik den må ha vært synlige i deres ansikter. Døden er i denne filmen tilstede mer i lyd enn i bilde. Vi hører den, enten det er skrikene, skuddene eller den fortvilte bankingen i ståldørene til gasskammeret idet de lukkes fra utsiden og dem som befinner seg på innsiden begynner å ane hva som skal skje.

I «Sauls sønn» får vi et nærbilde av drapsmaskinens effektivitet. Her får vi visualisert sosiologen Zygmunt Baumanns påpekning av den organisatoriske siden av tilintetgjørelsen; hva gjør man når ovnene er overbelastet? Da skyter man folk rett ned i massegravene.

Vi følger Saul, en ungarsk jøde som er en del av leirens Sonderkommando. Dette begrepet viser i seg selv til en grusomhetens spesialitet. Noen fanger ble plukket ut til å assistere de tyske vaktene med å organisere strømmen av jøder inn i gasskamrene.

Sonderkommandoene var vaktenes hjelpekorps. De fikk denne oppgaven med en gang de ankom leiren. Så hadde de den i et par måneder, før de selv en dag ble ført til det samme gasskammeret for å dø.

Géza Röhrig spiller Saul. Man kan spørre seg hvordan en mann som tvinges til å overvære så mye død, og attpåtil være en aktiv del av ødeleggelsen, agerer. Hvordan ser han ut? Fra første stund ser vi at Röhrigs valg er å vise en mann som har sluttet å ta inn alt han ser. For å overleve må han tenke på noe annet. Han arbeider jevnt og trutt, men vi ser at hans blikk veksler mellom å vise full oppgivelse og samtidig likevel søker etter håp, etter muligheter. Hva annet kan man gjøre når likene av jødene skal bæres til ovnene, og vaktene ustanselig maser høylydt om håndteringen av «stücken», av kolli.

Når han finner en gutt blant fangene, en gutt som ikke dør med det samme av gassen og derfor drepes for hånd, blir det meningsbærende prosjektet hans å skaffe gutten en verdig begravelse. Han tar den døde guttens kropp til seg, kaller ham sin sønn. Han leter fortvilt etter en rabbi blant de dødsdømte som er sekunder unna døden. Det er selvfølgelig et meningsløst prosjekt. Men (altså), nettopp meningsfullt.

Denne filmen rendyrker et filmspråk som er annerledes enn det man vanligvis ser i filmer med alvorlige temaer. Kameraføringen er ikke ulik den man ser i førstepersonskytespill, der bildet er det samme som det «hovedpersonen» til enhver tid ser. Et liknende perspektiv brukes i deler av «Sauls sønn». Kameraet ligger bak Saul, tett opp mot hans skuldre og bakhode. I andre scener ser vi ansiktet, svært ofte i veldig nære bilder. Men der skytespillets kameraposisjon dehumaniserer aktøren, gjør ham til drapsmaskin, fungerer dette valget nærmest motsatt i «Sauls sønn». Her kommer vi tettere på Saul, vi er med ham hele tiden, som en venn som går rett bak ham og er medopplevende.

Og så finnes det scener med et tilnærmet overblikk over situasjonen, men i disse scenene er hendelser som skjer mer enn et par meter fra kameraet gjerne gjengitt i uskarpe og halvmørke bilder. Dette høres kanskje sært ut, men det fungerer svært godt til å fortelle fram et troverdig bilde av hvordan det kan ha vært å være jøde og fange i Hitlers tilintelsesgjøringsleire.

Vi kommer tett på den lille mann i det store kaoset. Frykten blir både personlig og kollektiv. Vi følger aktører som hele tiden befinner seg på grensen av hva det er mulig å være en del av. Manuset til denne filmen bygger på beretninger fra fanger som ble plassert i Sonderkommando i Auschwitz-Birkenau. Slik sett skulle en kunne anta at den ytre virkeligheten som beskrives er nær opp til de virkelige hendelsene.

«Sauls sønn» er et meget imponerende verk. Det går mange år mellom hver gang vi får se en film som denne. Den er vesentlig i sitt tematiske valg. Den forteller med inderlighet og innlevelse. Og den er kunstnerisk nyskapende. At alt dette dessuten skjer i en regissørs debutfilm gjør ikke resultatet mindre unikt.