Jeg kalte ham bare Far

En film om overgrep, men også om hvor tilbøyelig et samfunn er til å tåkelegge slike hendelser, skriver Jan Storø om Spotlight.

Publisert   Sist oppdatert

Her er en film som gir et bidrag til en av de fortellingene som dypest sett har bidratt til å forandre vårt samfunn. Det er en fortelling om avsløringer av overgrep. Seksuelle overgrep. Men den går utover dette. Den handler også om noe av det som gjør at slike overgrep får så store konsekvenser. Den viser nemlig hvor tilbøyelig et samfunn er til å tåkelegge slike hendelser.

I «Spotlight» møter vi de fire journalistene som utgjorde avisen Boston Globes spesielle team for gravende journalistikk I 2001/02. Det er navnet på teamet som også har gitt filmen navn. Høsten 2001 bestemmer de seg for å grave i opplysninger om at prester i den katolske kirken i Boston driver med overgrep mot barn.

Journalistene setter i gang en grundig undersøkelse, og publiserer fra 6. januar 2002 rundt 600 artikler der de avslører og beskriver det de har avdekket. Det nye ved disse avsløringen er at de ikke bare fokuserer på enkeltovergrep. De avdekker at kirken har kjent til overgrep utført av mange prester, og systematisk forsøkt å skjule dette. «Problematiske prester» er blitt omplassert til andre sogn, der de har fortsatt med sine overgrep.

Dette forteller regissør Tom McCarthy fram på en solid måte. Vi befinner oss nær de journalistene som jobber i teamet. Vi blir kjent med dem, men ikke på en privat måte. Det er et godt valg. To Oscarstatuetter, for beste film og for beste manus, gir jo også en viss pekepinn om at McCarthy har nese for hva som skal til for å engasjere sitt publikum.

«Spotlight» er ikke et filmatisk nyskapende arbeid. Det gir den seg heller ikke ut for å være. Det er heller det filmatiske håndverket som slår oss i møtet med denne fortellingen. Dynamikken gjøres gjeldende gjennom bildene og, ikke minst, klippingen. Framdriften veksler hele tiden mellom gruppen av journalister og den enkelte. Slik skapes et spenn og en spenning som fungerer godt. Hver av journalistene er stort sett alene når de er ute på sine oppdrag, og opptrer vanligvis sammen når de befinner seg i avishuset.

I en tid der journalistikken er under sterkt press, er det befriende å se håndverket i full utfoldelse. Spotlight-teamet ble da også tildelt Pulitzer-prisen for dette arbeidet i 2003.

Jan Storø
Førstelektor og filmomtaler i Khrono

En filmfortelling er selvfølgelig ikke bare bilder. Den er også tekst. Dialogen er akkurat så kjapp, men likevel saklig, som den bør være i en redaksjon. Som ikke-journalist fant jeg likevel noen av scenene fra redaksjonen litt kjedelige. Jeg fikk en følelse av at jeg hadde sett enkelte av dem før, i andre filmer. Det er kanskje begrenset hvor spennende det kan framstilles når de interne redaksjonelle vurderingene skal gjøres i en sak under opprulling.

Derfor skulle jeg heller ønsket meg litt mer fra de samme journalistenes undersøkelser ute blant folk, og i maktens korridorer. Bedømt som pressefilm synes jeg den kunne dvelt mer ved hvordan de menneskene journalisten møter, faktisk opptrer. Vi får glimt som antyder at noen tar gravejournalisten godt i mot, mens andre lukker sin dør og trekker blondegardinene for.

De som står fram med sine  fortellinger har noe å lære oss. For eksempel hvordan forbindelsen til overgriperen kan begynne i det små. Og hvordan barn kan oppleve det som ærefullt å få oppmerksomhet av selveste presten.

Den andre siden av fortellingen i «Spotlight» er altså den virkeligheten som avdekkes. Rundt 250 katolske prester var involvert i overgrep mot over 1000 barn. Og dette var ikke bare «a few bad apples» som kirkens menn påsto. Bildet som avdekkes viste at det var mange som forgrep seg, og at de ble beskyttet av sin arbeidsgiver. Kirken dekket aktivt over prestenes seksuelle praksis.

Boston er den byen i USA hvor den katolske kirken står sterkest. Det er i stor grad irske innvandrere som har slått seg ned her. Kirken er en maktfaktor så sterk at det skal mye til å bryte gjennom. Her ligger også noe av forklaringen på overgrepene og at den kulturen som muliggjorde dem har fått leve. Journalisten får da også høre fra kirkens mann: «This is the church. Look around you. These are good people».

Men selv om Spotlight-teamet klarte å rette sitt søkelys inn i et tett mørke, tyder alt på at mange av disse fortellingene ennå ikke har kommet til overflaten. Irland er blant de landene som har satt i gang omfattende granskninger. Paven framførte rett nok en unnskyldning til alle som hadde vært utsatt for overgrep fra kirkens menn i 2010, men mange mener dette var utilstrekkelig.

Fortellingen om seksuelle overgrep handler i stor grad om at samfunnet ikke vil vite om det som har foregått, og som foregår. Som en av aktørene i filmen sier, med referanse til ordtaket om at det behøves en landsby for å oppdra et barn: «It takes a village to abuse one as well».

I en tid der journalistikken er under sterkt press, er det befriende å se håndverket i full utfoldelse. Slikt gir håp for de som snakker fram det frie samfunnet. Spotlight-teamet ble da også tildelt Pulitzer-prisen for dette arbeidet i 2003.

En av de mest kjente filmene om gravejournalistikk er «Alle presidentens menn» fra 1976. Den gangen var det Watergate-skandalen som var tema. I «Spotlight» er det altså overgrep mot barn og tildekkingen av denne praksisen innen religiøse miljøer. Så får enhver gjøre seg opp sin egen mening om hvilket av de temaene som er viktigst.