Her er Al Gores nødvendige oppdatering om jordas klima

Det er ti år siden Al Gore tok oss i skole med filmen «En ubehagelig sannhet». Nå kommer kapittel 2, «En ubehagelig oppfølger».

Publisert   Sist oppdatert

Gores budskap er relativt tydelig. Det kan deles i to. For det første; det er fremdeles slik at vi ikke tar godt nok vare på planeten vår. For det andre; dette har skjedd siden sist.

Al Gore forteller at den globale oppvarmingen fortsetter, at vi ser mer ekstremvær, og at antallet klimaflyktninger øker.

Slik sett er intet nytt, under solen - hadde jeg nær sagt.  

I avdelingen for hva som har skjedd siden forrige film, leverer Gore faktisk gode nyheter. Det er særlig den sterke økningen av alternative energikilder som gir grunn til forsiktig optimisme. Men også at slike kilder i større grad er mer økonomisk lønnsomme enn for ti år siden.

En annen forskjell er, i følge Gore selv, at en mengde «klimaledere» er utdannet ved hans prosjekt, og arbeider aktivt med dette spørsmålet i en rekke land. Den tredje nyheten springer ut fra Paris. I 2015 klarte verdens ledere å komme fram til en samlet klima-avtale. Et viktig skritt framover, selv om USAs nye president brukte få dager i embetet til å melde sitt land ut av avtalen.

Gore er mer emosjonell enn vitenskapelig, og egentlig mer emosjonell enn politisk.

Jan Storø
Dosent HIOA og filmanmelder i Khrono

Det er i hovedsak to måter å anmelde en film av denne typen på. Den kan vurderes som budskap og som film. Så langt har jeg nøyd meg med å gjengi det viktigste av budskapet. Jeg oppfatter budskapet som vesentlig. Gore er etter det jeg kan skjønne troverdig.

Det er på tide å vurdere «En ubehagelig oppfølger» som film.

I denne filmen følger vi Al Gore på hans reiser til Grønland, til foredrag rundt i USA og til Paris under klimaforhandlingene. Han gjør seg selv til hovedfigur. Heldigvis slipper vi å se ham snakke rett inn i kameraet i altfor mange scener. Det er mye mer engasjerende å se ham snakke med dem han møter på sin vei, eller å være publikum i salen når han holder sitt berømte lysbildeshow.

Gores film oppfyller sin funksjon på mange måter fordi den makter å fortelle hans budskap. Kull, olje og gass er de tre store synderne. Han velger å anlegge en personlig tone der han involverer oss ved å ta oss med på reisen. Vi får også være med hjem til Al, der han viser fram personlige minner fra tiden som politiker. Filmen er klippet slik at vi inviteres til en blanding av situasjoner som danner en narrativ struktur der vi ledes fram til dette tiårets klima-høydepunkt: Parismøtet i 2015.

Men filmen har også et problem i at den får noe mer preg av politisk kampanjefilm med ilagt skryteliste over hovedpersonens arbeid og resultater enn det budskapet fortjener. Det er vanskelig å konkludere annerledes hvis vi skal vurdere den som dokumentar. Blant de almene kravene i denne sjangeren  finner vi grundig undersøkelse av saken, etterrettelighet i valg av virkemidler og utpreget saklighet.

Gore er mer emosjonell enn vitenskapelig, og egentlig mer emosjonell enn politisk. Han snakker først og fremst til de som deler hans syn. Det er i og for seg ikke noe galt i det, men det hadde vært mulig å utstyre oppfølgeren til forrige film med mer enn presisering av argumentene (uavhengig av deres relative styrke). Jeg skulle ønske en grundigere analyse av hvorfor klimaet ikke når opp til å bli definert som ett av de viktigste fellesproblemene i verden. Da må kanskje andre enn de som selv beveger seg i maktens korridorer lage den.

Vi får ferten av noen forklaringer, men de blir utilstrekkelige. Som at den sittende presidenten i USA ikke støtter saken fordi nedbetalingstiden for investeringen i vind- og solkraftenergi er tre ganger lenger det tekniske utstyret kan levere varene. Og at det er dyrere for India å bygge landets framtidige velstand via alternativ energi enn ved å bygge ut massivt med kullkraftverk. Det er i dette siste poenget vi kunne fått mer å tygge på. Når inderne på ett tidspunkt i Paris-forhandlingene forklarer at de ikke er villige til å utsette en velstandsøkning tilsvarende den Vesten har hatt gjennom de siste 150 årene, begynner vi å nærme oss noe interessant. I «En ubehagelig oppfølger» blir dette spørsmålet redusert til noe «vår mann» ordner på bakrommet i Paris ved å sikre gode lånebetingelser til India for investeringer i alternative energikilder.

Al Gore er en viktig stemme. Jeg blir oppstemt av hans og hans medarbeideres innsats. Jeg tror på hoveddelen av hans budskap.

Men er denne relativt tradisjonelt anlagte filmen det beste noen i verden kan tilby om klima i 2017? Vi snakker om en film som er skapt av en av de aller mest sentrale klimaforkjemperne i verden.

Jeg synes ikke han gir oss en dokumentar som godt nok tar opp de vesentligste konfliktene i klimaspørsmålet, der forskjellene mellom rike og fattige land og befolkninger er blant de mest sentrale. Jeg synes heller ikke at filmen leverer  godt nok på kreativitet i formen. Mitt ønske for en klimadokumentar for vår tid er at den går dypt nok og forteller med virkemidler som vi ikke slipper unna.

Kanskje må det yngre krefter til. Kanskje må de befinne seg andre steder enn der makten befinner seg. Kanskje må de være fra andre land og andre regioner enn det som er mest i fokus her.