Etterlenget sønn - i kjole

I filmen Ikke kall meg sønn møter vi 17-åringen Pierre, som bor sammen med moren og søsteren. Det er iallfall det han tror. Men tidlig i filmen avsløres at han er et stjålet barn. Stjålet fra fødeavdelingen, for å vokse opp i en annen familie.

Moren, altså den kvinnen han alltid har trodd var moren, fengsles når saken oppdages og DNA-testen ikke levner noen tvil.

Pierres foreldre kommer på banen. Det viser seg at de har lett etter sin sønn i 17 år, og de er fylt til randen av innestengt lengsel. En yngre bror er også inkludert i hans nye, og egentlige, familie.

Pierre får det ikke enkelt. Hele hans grunnlag rives opp i løpet av dager. Han har plutselig ikke noen familie, ikke noe sted å bo. Han må flytte fra sin arbeiderklassevirkelighet til en ukjent middelklassetilværelse. Og der insisterer faren på å bruke hans opprinnelige navn, Felipe, et navn foreldrene har brukt i alle de årene de lette etter ham.

Det blir ikke enklere av at Pierre er midt i den overgangen ungdomslivet representerer – fra barndom til voksenliv – der utprøving av livsstil og identiteter er klare ingredienser. Det livet Pierre lever idet alt blir kastet rundt er på èn måte et vanlig ungdomsliv med musikk, litt rus, vennskap og festing. Men det inneholder også utprøving av en mer feminin utgave av ham selv. Vi møter en Pierre som sminker seg og bruker dametruser. Og dessuten en Pierre som like gjerne kliner med andre gutter.

Ikke kall meg sønn er en sjarmerende film. Men det er også en film som ikke helt har bestemt seg for hva den vil. Det ligger to hovedfortellinger i den. Den ene handler om det stjålne barnet som blir funnet av sine biologiske foreldre. Den andre handler om å uttrykke kjønnsidentitet, og kanskje også om et ungdomsopprør som får et spesielt tydelig uttrykk. Dette blir mye å håndtere på èn time og 22 minutter. Her kunne regissør Anne Muylaert med fordel tatt seg litt bedre tid og dermed gitt seg selv mulighet for å utvikle karakterene bedre. Da kunne kanskje de to fortellingene ha smeltet sammen til èn. Begge temaene er jo høyaktuelle. 

Denne filmen er nok et modigere stykke arbeid enn vi nordmenn umiddelbart oppfatter. Transpersoner har det ikke lett i Brasil (se faktarute).

To av karakterene i filmen ytes ikke rettferdighet. Vi får ikke høre mer om hvordan det går med Pierres søster, hun får jo også et vanskelig liv. Og den uekte moren forsvinner også ut til venstre idet fengselsporten lukker seg bak henne. Pierres første reaksjon på avsløringen er å fremdeles kalle henne mor. Men vi får ikke vite om han holder på dette, eller endrer mening.

Noe av det som griper mest i Ikke kall meg sønn er hvor lite Pierres nye familie skjønner av situasjonen. At han ikke uten videre «får lov» til å beholde navnet sitt er en side av saken. De forklarer at Felipe er hans egentlige navn. Men han får heller ikke liv å ta inn sin nye tilværelse i sitt eget tempo. Pierre reagerer med å spille ut sin søken etter kjønnsidentiteter enda tydeligere – og insisterer på å gå i kjole. Det er muligens noe av det mest provoserende han kan gjøre overfor de «nye voksne» i hans tilværelse. Resultatet bli selvfølgelig ikke «bra».

Stilen i denne filmen er urolig, noe som understrekes av tidvis raske kamerabevegelser og close-up bilder. Det er en sammenheng mellom dette valget og det presset Pierre føler. Jeg skulle likevel ønsket at det hele roet seg litt ned  av og til, så ettertanken fikk litt mer plass.

Pierre spilles av Naomi Nero. Han gjør denne rollen svært godt. Lenge blir vi sittende å lure på hvordan han egentlig har det.

Så får vi vite det. I den siste delen trer skuespilleren enda tydeligere fram.