En smågal politimann kommer til landsbyen

To hundre minutter, som er en fryd, hvert eneste ett av dem. P`tit Quinquin eller Lille Quinquin på norsk er et funn av en film, skriver Jan Storø.

Publisert   Sist oppdatert

Når jeg skal se film, oppsøker jeg ofte film fra andre land enn det mange kaller Amerika. Det landet som egentlig heter (iallfall i forkortet form) USA. Gjennom dette valget får jeg se mye av andre deler av den verdenen vi lever i. Jeg blir kjent med mennesker som ikke kommer fra ett bestemt «hjørne» av verden, nemlig det som ligger midt på det Nord-Amerikanske kontinentet.

Men så ser jeg gjerne også film fra USA. Fra filmskapere som er de beste i klassen. Den amerikanske (oops, den USA`ske) filmindustrien, er både kommersiell, forutsigbar og fantastisk kompetent. Det gjelder å plukke ut.

I våre dager ser flere og flere på serier. Også de er ofte fra USA. De aller fleste av dem. Så befriende da å ramle over en fransk miniserie som dessuten er morsom, interessant og spennende. P`tit Quinquin (Li`l Quinquin på engelsk, eller altså Lille Quinquin oversatt til norsk) er et funn av en film. For det er det regissør Bruno Dumont har gjort, klippet om seriens første sesong (2014) om til en film.

Herligheten varer da også nærmere tre og en halv time. To hundre minutter, som er en fryd, hvert eneste ett av dem. Her ser du spor av Twin Peaks, av True Detective. Av høykvalitets slapstick. Ikke overraskende vant denne filmen publikumsprisen på Tromsø internasjonale filmfestival i vinter.

Fortellingen utspiller seg i en liten by på den franske nord-vestkysten. Hit kommer ikke mange. Og de som bor her, hører til her, gjennom slektenes gang og gjennom de fortellingene som noen ganger fortelles, andre ganger forties. Den fortellingen som driver filmhandlingen framover dreier seg om mord. I den første delen av filmen finner politiet en død ku som har forvillet seg inn i restene av en bunker fra krigens dager.

Eller har den det? Det er jo ingen vei inn? Hvordan kom den dit? Mysteriet blir ikke mer forståelig når politiet finner de fleste kroppsdeler av en kvinne inne i kua. Hodet er ikke der. Men, fortvil ikke. Det kommer til rette etterhvert. Scenen med kua setter tonen. I en fin balanse mellom realisme og surrealisme tar Dumont oss med gjennom landsbylivet.

Han byr på flere lik også,  det må det være lov å avsløre. Men på tross av død og fordervelse er dette først og fremst en morsom film. Dessuten får vi den vakreste lille kjærlighetsfortellingen mellom Quinquin og hans venninne Eve. Barnas  del av historien, og barneskuespillernes innsats er i seg selv god nok grunn til å se filmen.

Lille Quinquin (uttales kækæ) er hovedpersonen. Iallfall kan det hevdes at han er det. Han driver rundt i nabolaget og observerer det meste. Men det kan også hevdes at politimannen er hovedpersonen. Det er nok han vi legger meste merke til, og det er han som driver fortellingen framover. Som et tredje alternativ kan man hevde at hovedpersonen gestaltes kollektivt av alle som bor i omegnen. På ett vis handler denne filmen om surrealistiske hendelser i et bygdesamfunn. Sånn sett er den et portrett av dette samfunnet og dets fortellinger. Dette er ikke sosiologi. Men jammen er det sosiologi.

Bernard Pruvost, som spiller politimannen Van der Weyden gir et sjeldent godt portrett av en tjenestemann som nok burde ha sluttet i jobben forlengst. Han gestalter sin figur gjennom en slapstick-tilnærming som hadde passert i enhver film av Chaplin, Buster Keaton – eller for den sakens skyld landsmannen Jaques Tati. For enhver dedikert Tati-fan – jeg er selv med i «klubben» - er Pruvosts rolletolkning et funn. Mange av de andre skuespillerne er amatører.

Møtet mellom dem og den tilreisende politimannen danner humorens dynamiske utgangspunkt. Dette gir også humoren en mørkere undertone enn om Pruvosts spastiske kroppsspråk regjerte grunnen alene. I det hele tatt rammes fortellingen også inn av scener som gir oss det dypeste alvor der noen av tidens vanskelige dilemmaer males ut. Det går ikke alltid så bra.

I denne filmen gjør regissør Dumont noen utradisjonelle valg. Et par steder bryter han så suverent uskrevne kontrakter mellom regissør og publikum at man blir sittende og måpe. Kunne jeg bare fortalt om det! Men, dette må enhver finne ut av selv. Filmen bør med andre ord sees.

Og det å se denne filmen er litt mer komplisert enn for en del annen film. Men ikke verre at det går fint, her i Oslo. Den vises på Cinemateket. Ti ganger, fram til 16. juni. Med premiere i dag (se faktarute). P`tit Quinquin er månedens film den neste måneden. Og man trenger ikke være medlem for å se film på Cinemateket.