Den gamle mannen og livet

Kan en restauratør transformere seg til filmregissør? Og attpåtil (hold pusten): Manusforfatter, produsent, komponist?

Iallfall kan vi si at Jan Vardøen er dristig nok til å forsøke å besvare spørsmålet.

I Høst utspilles et drama som vi ikke får øye på før et stykke utover i fortellingen. Derfor skal jeg holde min penn varlig, for ikke å spoile, som det heter på moderne filmnorsk.

Vi begynner med en variant av kvinne-møter-mann. En ganske underlig variant. Når Mann er mye eldre, mye fullere og mye mer brautende enn Kvinne, blir vi egentlig overrasket over at møtet varer mer enn to minutter og førtitre. Men det gjør det altså. Og det skal vise seg at det har noen konsekvenser som varer nettopp mye lenger.

Sjelden så vi en film mer spekket av kjente norske skuespillere. Man griper seg i å tenke kjendisfaktor, framfor god casting. Ikke minst når figurer som Jon Michelet og NRK-kjendiser drysses ut over lerretet. Alle ser ut til å ville være med i Vardøens film. På underfundig vis er også Rolv Wesenlund tilstede. Men kun for den skarpe observatør.

Men så, litt etter litt, tar historien og skuespillernes spill fatt i oss. Dette er medrivende, og det er overbevisende. Dessuten er det av og til ganske morsomt. I begynnelsen er Høst et lettbeint buskisdrama. Etter hvert blir det finstemt fortelling om menneskers søken. Så får enhver vurdere om begge deler kan rommes i èn film.

Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Hege Schøyen og Sverre Anker Ousdal er blant dem som leverer de mest overbevisende portrettene. Raustøl får mest plass, og hun fortjener den. Likevel, aller mest plass får Helge Jordal. Og det er en fryd å se Jordal i denne rollen. Han er den figuren han gestalter. Jordal spiller ut den lett aldrende mannen som kjenner på sin alder, men som også lever, eller iallfall forsøker å gjøre det. Jordal blir helten. Han gjør mannen bred, til både nytende og moralsk vesen.

Restauratøren som regissør? Ja, kanskje det?