Forvirring i Folkhemmet

Film. Timingen for denne svenske filmens norgespremiere kunne ikke vært bedre. To dager før valget lurer vi på hva som skjer hos våre naboer i øst.

Publisert   Sist oppdatert
Fakta

Amatører

Norgespremiere: 07.09.2018

Sjanger: Drama, Komedie

Skuespillere: Yara Aliadotter, Fredrik Dahl, Zahraa Aldoujaili

Regi: Gabriela Pichler

Manus: Jonas Hassen Khemiri, Gabriela Pichler

Produsent: Anna-Maria Kantarius

Foto: Johan Lundborg

Nasjonalitet: Sverige

Språk: Svensk, Arabisk, Bosnisk, Engelsk, Tysk, Kurdisk

Lengde: 1 t. 42 min.

Aldersgrense: Tillatt for alle

I denne filmen blir vi kjent med det fiktive svenske småbysamsunnet Lafors (som rett nok har en egen Facebook-side der vi blant annet kan lese siste nytt om valg av kommunevåpen). Det er en av disse plassene man knapt har hørt om. Hvis man ikke er født der, da. For da er man bofast.

Lafors hadde sin storhetstid på 1970-tallet med en skinnfabrikk som hjørnesteinsbedrift. Da levde Lafors kommune. Til og med Abba har spilt her, får vi vite. Rett nok like før de slo gjennom med Waterloo. Siden har antall arbeidsplasser sunket betraktelig, og ingen hører lenger noe om Lafors.

Den lokale befolkningen har også endret seg. Mange av dagens innbyggere har innvandrerbakgrunn.

Den store dramatiske motoren i denne fortellingen introduseres når et tysk firma annonserer at de muligens vil bygge et større shoppingsenter i Lafors. Temaet er velkjent i svensk film. I Hasse og Tages «Äppelkriget» (1971) var det nettopp tysk kapital som skulle redde «den svenska gläsbygden». Den gangen skulle tyskerne bygge Deutschnyland, en slags fortysket Disneyland.

Denne gangen fører initiativet fra kapitalinteressene i sør til at kommunen, med ordføreren i spissen, setter i gang et arbeid med å gjøre seg lekre for tyskerne. Kommunen håper på mange hundre arbeidsplasser. Det skal blant annet lages en skrytefilm om kommunen. Dessuten skal de få marsipankake med «Willkommen» på lokket.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen mange av hendelsene og reaksjonene til aktørene i filmen. De er beskrevet med varme og sympati.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

En del ungdomsskoleelever lager sin egen versjon av Laforsfilmen, en mer kreativ og kritisk film. De bruker mobilkameraene. Og heldigvis for det, for det er her finner vi de mest underholdende delene av «Amatører». Det er særlig de to jentene Aida og Dana, med familiebakgrunn fra Bosnia og Sri Lanka, som tar oppgaven på alvor. Deres film blir da også over fem timer lang. Den forteller nok et mye sannere bilde av Lafors, og kanskje det moderne Sverige. Så kan en spørre seg hvem som er amatører.

Regissør Gabriela Pichler har skaffet seg et solid navn ved sin debutfilm «Spise, sove, dø» fra 2012. Også der var det moderne Sverige i søkelyset. Også der var innvandring en viktig del av historien.Mitt bilde av Pichlers fortelling denne gang, det bildet jeg sitter igjen med etter at filmen er slutt, er at Sverige ikke helt vet hvor det er på vei. Det befinner seg midt mellom det gamle og trygge - det er iallfall slik mange husker det - og noe nytt som er i emning, men som de fleste ennå ikke har noen særlig oversikt over. Det ser særlig ut til å gjelde den voksne delen av befolkningen.

Hennes styrke er at hun er nær det hun forteller. Dessuten viser hun fram en spenstig fortellerglede. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen mange av hendelsene og reaksjonene til aktørene i filmen. De er beskrevet med varme og sympati.

Samtidig gaper Pichler over litt for mye. Hun har ikke valgt ett hovedtema. Er dette en kommunekomedie med forviklingselementer og hjelpeløse lokalbyråkrater? Er det en coming-of-age fortelling i det samtidige samfunnet? Eller er det et politisk testament over en svunnen tid? Jeg klarer ikke helt å bestemme meg, og for meg gjør dette filmen litt svakere enn jeg forventet.

Men når det er sagt; det er også mye å glede seg over. Mye av det skildret med humor og innsikt. Her er klassiske temaer fra svensk realisme tilstede, som avfolkning av bygdesamfunnet med arbeidsledighet og fremmedgjøring som en følge. Vi får også rikelige porsjoner av ungdommers skråblikk på det trege voksensamfunnet. Og vi blir vitne til hvordan innvandrerfamilier forsøker å finne seg til rette i dette samfunnet.

Pichler er en av de unge, spennende regissørene som vi kommer til å høre mer fra. Hun har et spesielt blikk for det uvanlige i det vanlige. At hun tar på seg å fortelle historier om det uforutsigbare samfunnet vi lever i, gjør henne ikke mindre spennende.​