En familie med hemmeligheter

Film. Regissør Michael Haneke er ingen enkel regissør. Det vil si; han gjør det ikke enkelt for oss. Det er kanskje det som er hans fremste kvalitet.

Publisert   Sist oppdatert
Fakta

Happy End

Norgespremiere:25.12.2017

Sjanger: Drama

Skuespillere: Isabelle Huppert, Mathieu Kassovitz, Jean-Louis Trintignant, Toby Jones

Manus og regi: Michael Haneke

Produsent: Margaret Ménégoz, Stefan Arndt, Michael Katz, Olivier Père

Foto: Christian Berger

Nasjonalitet: Frankrike

Språk: fransk

Lengde:1 t. 47 min.

Aldersgrense: tillatt for alle Click to add text

I denne filmen blir vi kjent med familien Laurent, som bor i Calais i Frankrike. Det skal vise seg å bli en ganske så sammensatt opplevelse. I nesten hver eneste scene utvikler fortellingen seg litt annerledes enn vi kanskje kunne gjette.

Det er i grunnen selve poenget at ikke så mye skal avsløres av handlingen. Men at familien eier en bedrift, og at det diskuteres hvem som skal overta den, er en uomtvistelig sannhet. Liketil at et dødsfall fører til at den utvilsomme hovedpersonen, Eve (13), må flytte. Den 85 år gamle pater familias er livstrøtt og bundet til rullestolen etter at han en natt har forsøkt å kjøre seg i hjel. Hans datter Anne har tatt over ansvaret for familiebedriften, mens hans sønn Thomas er lege. Thomas er Eves klossete far, som egentlig har mest omsorg for seg selv. Anne har en voksen sønn og en forlovet. Thomas har en ny kone og en nyfødt sønn.

Mikael
Haneke er brutalt
antydende, hvis det
finnes noe som heter det.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på HiOA

Her møter vi en familie med stort og smått av relasjoner, kriser og hemmeligheter. Ett av Hanekes prosjekter er å vise fram. Men ikke på et avslørende vis. Og iallfall ikke ved de store skandaler, som vi for eksempel så i Thomas Vinterbergs <<Festen>> for noen år siden. Det er mer det gradvis avslørende i form av replikker og blikk. Iallfall for det meste.

Men, hvis jeg skulle begå den uhyrlige feil å påstå at Haneke er en antydningens kunster, så stopp meg. Jeg mener ikke det. Jeg mener jo ikke det. Mikael Haneke er i så fall brutalt antydende, hvis det finnes noe som heter det.

Det hele foregår for det meste ganske så pyntelig. Svært få ganger heves stemmene. I det gode borgerskap setter man pris på, ja er rent ut vant til, en viss stil. Derfor heves sjelden øyenbrynene når den ene hendelsen etter den andre introduseres.

Rent filmatisk er denne filmens viktigste fortrinn at den introduserer hendelsene på en slik måte at vi hele tiden sitter der lett framoverbøyd og lurer på hva som vil skje nå. Vi må selv sette sammen de ulike elementene slik at de danner hele fortellingen. Etter hvert kommer vi inn i rytmen, og ser flere og flere linjer. Dette er gjort svært nennsomt.

Michael Haneke håndterer både en konservativ filmfortellerstil og et mer moderne, ungdommelig billedspråk. Han bruker til dels langsomme scener med fastmontert kamera, dels mobiltelefonens kamera og screenshots fra laptoper.

I den grad filmen tilbyr oss å forstå hendelsene, er det altså gjennom Eve. Vi får høre hennes alder – som altså er tretten – flere ganger gjennom fortellingen. Det er ikke tilfeldig. I en ladd scene der hun ligger i en sykehusseng og forsøker å komme i ekte kontakt med sin far, ser vi også hvor håpløst dette prosjektet er. Den andre sentrale nøkkelscenen er en samtale mellom Eve og bestefaren. De bærer begge på en dyp hemmelighet.

For meg er denne filmen sterkere om jeg velger å oppfatte den litt hevet over den virkeligheten den utgir seg å fortelle om. Jeg velger altså å tolke Haneke som litt mindre realistisk og litt mer surrealistisk denne gangen, selv om jeg vet at han har behandlet et hovedtema i <<Happy End>> på en svært realistisk måte tidligere. Men bevares, her er liv og (ikke minst) død tilstede i fullt monn. Og hva er mer realistisk enn det?

Selv tittelen tvinger Haneke oss til å dissekere. Etter at filmen er slutt.​