Historiefortelling og håp i flyktningleiren

Film. «Tårnet» er en familiefilm. Den handler om en familie, og den kan sees av barn og voksne sammen. Men det er ikke en hyggefilm. Kanskje kan vi heller kalle den en tenke- og snakke-film.

Publisert

Denne filmen tar oss med til en flyktningeleir i Libanon. Der lever elleve år gamle Wardi sammen med sin familie. Hele fire generasjoner under samme tak. Filmens tittel viser til at huset etter hvert er ganske høyt. Familien har bygget på èn etasje for hver ny generasjon siden den kom til leiren. Det er ikke plass til å bygge i bredden.

Ved siden av Wardi er det oldefar Sidi som er fortellingens hovedperson. De to har et veldig godt forhold, og han ser håp i henne som den som representerer framtida.

Fakta

Tårnet

Norgespremiere: 30.11.2018

Sjanger: Animasjon

Manus og regi: Mats Grorud

Produsent: Frode Søbstad, Patrice Nezan, Laurent Versini, Annika Hellström

Foto: Sara Sponga, Nadine Buss

Komponist: Nathanaël Bergèse

Musikk fremført av: Yousef Hbeisch, Dima Bawab og musikere ved det palestinske nasjonale orkester

Nasjonalitet: Norge, Sverige, Frankrike

Språk: Norsk

Lengde: 1 t. 16 min.

Aldersgrense: 9 år

Fortellergrepet i «Tårnet» er at Wardi går rundt i huset og snakker de ulike medlemmene av familien. De snakker om hverdagslige ting, som i enhver annen familie. Men de kommer også inn på palestinernes store sorg, at de for syttti år siden ble fordrevet fra sine hjem fordi staten Israel ble opprettet. Dette temaet ligger der hele tiden som et bakteppe for alt innbyggerne i flyktningeleiren foretar seg.

Man kan velge å se filmen som et politisk innlegg i den bitre konflikten i Midt-Østen. Altså et innlegg som taler palestinernes sak. Men den kan også oppfattes som en historie om de fordrevne, om de som måtte bygge sin tilværelse et annet sted enn der de hørte til. Altså med et mer allment blikk.

Dukkene er gode. De framstiller menneskene i leiren med et spekter av følelser, sinnelag og syn på tilværelsen.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Dagliglivet i leiren er viktig i denne fortellingen. Det er ikke lett å få arbeid, varene er dyre og flere av innbyggerne har mer eller mindre gitt opp å bygge en verdig tilværelse.

Håp og håpløshet er en gjennomgående tema, og filmen utnytter Wardis barnlige undring over temaet.

Dette er en norsk, fransk, svensk samproduksjon. Men regissøren er norsk. Mats Grorud loser oss sikkert og følsomt gjennom fortellingen. Han har god bakgrunn for å kunne skildre livet i leiren fordi har selv har bodd i en slik leir i Beirut. Materialet han bygger fortellingen på er samlet inn i denne perioden.

Mats Grorud velger å bruke flere ulike visuelle virkemidler. Hovedfortellingen er animasjon med dukker – filmet med såkalt stop-motion teknikk. Det er den delen som fungerer best. I tilbakeblikk på historiske hendelser bruker han tegnefilm, og han bruker til en viss grad foto. Disse delene er også godt laget, men for meg bryter stilen litt for mye – særlig i de tegnede delene.

Dukkeanimasjonen er så levende og engasjerende at de mer flate, tegnede bildene faller litt gjennom. Heldigvis er dukkeanimasjonen hovedvalget. Dukkene er gode. De framstiller menneskene i leiren med et spekter av følelser, sinnelag og syn på tilværelsen. Interiører og eksteriører er også bygget opp slik at vi føler vi er tilstede Wardis lille verden.

Animert film bør, som all annen film sees på kino. Ja, kanskje særlig animert film. Når en slik film følges av et godt lydspor, med et rikt utvalg bakgrunnslyder og god musikk, bidrar det sterkt til at vi bygger opp forestillingen om realisme. Realisme i en fantasiforstand, kan man si. Men like fullt: Figurene blir mer levende gjennom den auditive kanalen. Og nettopp lydsporet er godt i «Tårnet».

Filmen har norsk tale, og anbefales for barn fra 9 år og oppover. Jeg vil sannelig anbefale den for voksne også.