Etter folkemordet
Film. Påskens kvelder kan brukes til å oppdatere seg på ting en ikke kjente så godt til, framfor å se Hercule Poirot i ny tapning, mener vår anmelder.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
En filmammeldelse skal helst handle om en film. Men noen ganger kan det være på sin plass å fortelle om en serie – og å peke på mannen bak den.
Manusforfatter, produsent og regissør Hugo Blick er en britisk filmskaper som gjør spennende ting. Han leverer solid filmarbeid. I alle ledd. Serien «The Honorable Woman» kom for fem år siden, og vakte oppsikt for godt filmarbeid. I den serien behandlet Blick situasjonen i Midt-Østen.
Hans siste heter «Black Earth Rising», ble sluppet høsten 2018, og ligger på Netflix. Men kan du med hånden på hjertet si at du har fått den med deg? Eller var det noe annet som fanget oppmerksomheten mer? I så fall: Sjekk den.
Når jeg trekker Blicks siste serie fram i lyset er det fordi jeg synes det er greit å kunne peke på en fagmann som behersker sitt fag (slikt er alltid vakkert), og fordi jeg ønsker å vise fram en serie som drøfter. Akkurat dette siste ordet er jo et hedersord i akademia. Den gode «nyheten» er altså at vi ikke er alene om det – filmfortellingen kan også drøfte. Det kan høres kjedelig å sette seg foran TVen for å bevitne en drøftingsoppgave. Det er det på ingen måte i dette tilfellet. Det jeg kaller drøfting innebærer at Blick viser fram ulike perspektiver på temaene og lar oss forstå at det ikke finnes ett enkelt perspektiv som forteller hele historien. Mer om dette senere.
I serien «Black Earth Rising» dras vi med i et drama som har elementer av krim, spionfortelling og storpolitikk. Folkemordet i Rwanda i 1994, der over 800.000 ble drept og 3 millioner ble drevet på flukt i løpet av tre måneder, er kjernepunktet. Gjennom seriens åtte episoder involveres vi i flere hendelser og saker som har røtter tilbake til det grufulle som skjedde i Rwanda. Mye av det handler om å ansvarliggjøre de som gjennomførte folkemordet gjennom å stille dem for retten. Noen av dem lever i skjul, i stor luksus.
Serien bringer oss til Rwanda, Kongo, London, Paris og Haag og et par andre steder. Det ligger en viktig symbolikk i det at det meste av de første to tredelene av serien forgår i Europa, mens det er Rwanda som inntar bildene mot slutten.
Rent filmatisk finner vi mye av noe jeg ofte savner i serier; en utfordrende og gjennomtenkt estetisk plan som også varieres gjennom fortellingen. Og Blick leverer nettopp dette; utallige små, lekre detaljer.
Jan Storø
Den mest sentrale karakteren er den unge Kate Ashby, født i Rwanda ved tiden for folkemordet, og reddet ut fra massakren av hjelpearbeideren og advokaten Eve Ashby som tok henne til seg for en oppvekst i Storbritannina. Kate er sint og redd. Hun lar ingen komme for nær. Både hennes bakgrunn, og den personen hun er i dag gjør at tankene går til karakteren Lisbeth Salander. Hennes viktigste motspiller er noen-og-seksti-åringen Michael Ennis. Han er familievenn, advokat og tidligere hjelpearbeider. Michael og Eve har vært venner gjennom et langt liv. For Kate blir Michael en farsfigur. Hun arbeider som hans assistent.
Kate spilles overbevisende av Michaela Coel, mens John Goodman med like stor overbevisning gestalter Michael. Dessuten samspiller de på en inderlig og overbevisende måte. Coel er ofte sterkt uttrykksfull og kroppslig i sitt spill, Goodman benytter seg av hva korte replikker og mer minimalisert bruk av et ansikt kan fortelle. Hugo Blick spiller for øvrig selv en av fortellingens mest usympatiske roller, Blake Gaines, advokaten som tar oppdrag på vegne av krigsforbryterne.
Rent filmatisk finner vi mye av noe jeg ofte savner i serier; en utfordrende og gjennomtenkt estetisk plan som også varieres gjennom fortellingen. Og Blick leverer nettopp dette; utallige små, lekre detaljer. Bare sjekk hvordan Blick skildrer et intervju Michael og Kate gjør med en overlevende etter folkemordet som har mistet evnen til å snakke (episode 3). Her benytter han seg av tegnspråk, animasjon og musikk. Kraftfullt. Musikken er dessuten tett sammenvevd med bildene, også i resten av serien. Gjennom de åtte episodene bringes vi inn i tre dramaer som flettes inn i hverandre.
Ofte vil vestlige serier og filmer som behandler krig og kriminalitet i land i sør gjøre det med et tydelig vestlig perspektiv. Blick gjør det annerledes, på to måter (selv om han selvfølgelig også er en representant for det vestlige). For det første finner vi flere dialoger – gjerne opphetede diskusjoner – mellom afrikanere og europeere om Vestens innblanding i Afrika, med et spesielt blikk på kolonitidens synder. Serien fører en reell diskusjon Afrika versus Vesten.
For det andre personifiserer de to hovedkarakterene nettopp dette: Den hvite briten i sekstiårene og den unge kvinnen som så vidt overlevde massakrene. De er glade i hverandre, avhengig av hverandre (på et vennenivå), men også representanter for ulike kulturer og kjønn og for ulik tilgang til makt. Det ligger mye stoff i relasjonen mellom Michael og Kate. Blick utnytter det meget godt.
Samtidig følger serien en dramaturgisk utvikling som er relativt tradisjonell. Klimaks bygges opp ved at våre helter går på flere tap og vi sitter ytterst på stolen og lurer på om dette kan gå bra. I enkelte deler får serien preg av et ordinært kriminalmysterium - en påskekrim, om du vil. Disse kommer som transportetapper mellom de dramaturgiske og billedkompositoriske høydepunktene. Slik må det kanskje være - for å drive fortellingen framover, for å fylle på med ny informasjon. Men disse delene er de svakeste. Noe av magien blir borte i disse delene. Heldigvis er det ikke altfor mange av dem.
Det grunnleggende spørsmålet som «Black Earth Rising» forteller at en nasjon utsatt for folkemord må bære med seg videre er: hva gjør vi med fortiden vår? Skal den, i all sin grusomhet glemmes, eller er det nødvendig å bære den med seg, fortelle om den til kommende slekter? I denne diskusjonen om selvforståelse er Rwanda plassert inn på en helt spesiell måte ettersom landet både må avgjøre sin egen posisjon i lys av folkemordet, og dessuten gjøre det i lys av å være et land som trenger modernisering i en verden der Vesten har en dominerende rolle.
Jeg kikket inn på web-versjonen av avisen «The New Times» som titulerer seg som «the leading daily» da jeg skrev denne delen av anmeldelsen (13. april). Av de fem øverste nyhetene var folkemordet hovedsaken i fire av dem. I den femte annonserte president Paul Kagame at hele verden er svært velkomne til å investere i afrikansk økonomi. En av nyhetene om folkemord forteller at presidenten ber FN innta en lederrolle i kampen mot fornektelse av folkemord.
Jeg lette videre etter rwandiske reaksjoner på «Black Earth Rising», men måtte gi opp. Netflix sender ikke i Rwanda.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!