Et tett drama om ungdomsliv

Film. Film om ungdomsliv er inne for tiden. Det er nok å nevne SKAM. Fra nå av bør vi nevne «Psychobitch» også.

Publisert   Sist oppdatert

Vi er i Gjøvik. Gjøvik spiller sin tildelte «rolle» i filmen på en utmerket måte. Den er seg selv, men den er også en hvilken som helst annen småby i Norge.

I denne småbyen er vi vitne til et drama mellom 10-klassinger som handler om hvordan identitet, vennskap, seksualitet og posisjon i grupper spilles ut. Livet altså. Det er bare så mye mer som står på spill for ungdommene enn de som befinner seg i andre livsfaser. Dramaene blir tydeliggjort.

Fakta

Psychobitch

Norgespremiere: 11.01.2019

Sjanger: Drama

Skuespillere: Elli Rhiannon Müller Osbourne, Jonas Tidemann, Henrik Rafaelsen, Jannike Kruse, Saara Sipila-Kristoffersen

Manus og regi: Martin Lund

Produsent: Ruben Thorkildsen

Foto: Adam Wallensten

Språk: Norsk

Lengde: 1 t. 50 min.

Aldersgrense: 12 år

Marius er en relativt vellykket gutt i klassen. Han gjør det bra på skolen, trener i den lokale skiklubben og har rimelig bra kontroll. Frida er klassens enfant terrible. En jente som ikke har venner, som klarer seg dårlig på skolen, som er tøff i trynet og som ingen helt forstår. Dessuten har hun visst forsøkt å ta sitt eget liv, går ryktet. Alle ser at den utagerende jenta ikke har det bra. Men ingen gjør seriøse forsøk på å nærme seg henne. De vet så altfor godt at hun bare vil avvise. Skrike tilbake.

Så får Marius i oppgave av læreren å danne en arbeidsgruppe sammen med Frida. Han mener Frida vil profitere på å jobbe sammen med Marius. Og Marius forsøker. Det går først ikke så bra. Deretter skjer det noe. De utvikler en forståelse. Resten er historie, som det heter når man ikke vil avsløre mer.

Regissør Martin Lund tar oss med gjennom store og små hendelser som alle på ulike måter driver fortellingen videre. Som driver livene til disse ungdommene videre. Det hele er porsjonert ut på en sikker måte.

Om du ikke finner noen annen grunn til å se «Psychobitch», så se den for språkspillet.
Jan Storø
Filmanmelder i Khrono og dosent på OsloMet

Noe av det jeg liker best i denne filmen er dialogen. Lund, som også har skrevet manuset, gir oss replikker som på overbevisende måte viser ungdommers språklige omgangsformer. Veldig mange av replikkene preges av at ungdommene undersøker hverandre, seg selv blant de andre og vennskapene de har. Det er som om hele dialogen munner ut i det store spørsmålet «Hvem er du?» Og svarene varierer mellom eplekjekk og overdreven tydelighet og mer nølende forbehold. En vanskelig verden å leve i. Men også spennende, med mange muligheter for den som håndterer betingelsene.

Om du ikke finner noen annen grunn til å se «Psychobitch», så se den for språkspillet. Å øve seg på å bli et helt menneske, handler om å øve seg i språket.

I denne virkeligheten er de voksne bare delvis til hjelp. De lever i sine egne bobler som handler om alt fra å kjøre sine barn på trening, via å være som alle andre og ikke stikke seg ut, til å drikke vin på tirsdager. Men – når det kommer til stykket, er voksne også gode å ha.

Det er ikke plotet som er denne filmens fortrinn. Vi har sett slike fortellinger før. Vi vet omtrent hva som kommer til å skje. Elever i en skoleklasse støter sammen. Noen blir forelsket, andre blir uvenner, atter andre forsøker å rydde i relasjonene. Men jeg noterer at denne gangen fungerer det. Skuespillerne er gode, ikke minst Marius (Jonas Tidemann) og Frida (Elli Rhiannon Müller Osbourne). Jeg tror på karakterene i «Psychobitch».

Så kan man diskutere hva som skaper troverdig i en film av denne typen. Kanskje er det Gjøvik. Altså realismen i det hele. Men dette er ikke en tilstrekkelig betingelse. Vi snakker ikke om en dokumentar. Troverdighet må også handle om inderlighet. Om at vi tror det vi ser fordi vi vil tro det, fordi det berører oss.

Tross et par små logiske brister i framdriften, holder «Psycobitch» mål.

Når film forteller fram komplekse og troverdige historier om hvordan mennesker lever sine liv, kan det være grunn til å innta kinoene.

Sigrid får æren av å avslutte med låta «Strangers» under rulletekstene. Hun har skjønt det. Hun også.