«Roma». Storslagent drama - på TV-skjermen

Filmregissøen og kritikeren Pål Bang Hansen sa en gang at å se film på en tv-skjerm var omtrent som å høre en Bethovenkonsert i Aulaen gjennom en telefonledning.

Han pekte på noe mange cineaster stadig hevder: film bør sees på kino.

Fakta

Roma

Vises på Netflix, premere: 14. desember 2018

Skuespillere: Yalitza Aparicio, Marina de Tavira

Manus og regi: Alfonso Cuarón

Språk: Spansk og mixtek

Land: Mexico

Anbefalt for: 13 år+

Så det hadde han rett i. Men samtidig tok han feil. Iallfall hvis vi skal dømme ut fra hvordan folk ser film i dag. For folk ser film som aldri før. Og de gjør det på alle mulige plattformer, fra den mest moderne kinosal med topp visningsfasiliteter for både lyd og bilde til en håndholdt mobiltelefon med enkle øreplugger på en buss i rushtrafikken. Og kom ikke og si at folk – at vi – ikke liker det. Vi liker å variere våre visningssituasjoner, og hvilke plattformer vi bruker. Og kanskje nettopp dette er noe av grunnen til filmens sterke posisjon i det moderne samfunnet. Så får heller folk som undertegnede insistere på det der med den totale opplevelsen i kinoens mørke.

Slik er det jeg nærmer meg Alfonso Curaóns «Roma». Dette er en tv-film, som egentlig er en kinofilm. Det er min ærbødige påstand. Den er filmet det største formatet som finnes på kloden, 70 mm. Vi ser det når den flimrer over tv-skjermen, det er kinoens breddeformat som er i bruk når «Roma» presenteres også der. Det gir svarte felt øverst og nederst på tv-skjermen. Noen av oss heldige har fått med oss «Roma» på Cinemateket rett før jul. For alle andre får altså tv-skjermen holde.

Denne filmen er en Netflix originalproduksjon. Netflix har altså for alvor kastet seg inn i den delen av markedet der den klassiske spillefilmen regjerer. Og de slår på stortromma når de ber Alfonso Cuarón lage film for seg. 57-åringen regnes for å være blant de aller beste. Blant de mest kjente filmene har tidligere har regissert, finner vi «Og mora di også» (2001), «Menneskenes barn» («Children of men») (2006) og «Gravity» (2013). For denne mannen har de altså vært villig til å både vise kinoformat og arrangere kinovisninger før tv-premieren. En kulturpolitisk merkestein. Vi vet ennå ikke hva konsekvensene vil bli.

Denne gangen tilbyr Cuarón oss en fortelling der handlingen er lagt til Mexico City i begynnelsen av 1970-tallet. Og hvis du lurer på hva tittelen har med Mexico City å gjøre, finner du svaret nærmere enn du kanskje tror. Roma er rett og slett den bydelen Cuarón vokste opp i.

Store deler av fortellingen spilles ut i et hus der en velstående familie bor i den store leiligheten, og der tjenerskapet, blant annet to hushjelper, bor i små krypinn i bakgården. Dette er et lite samfunn, et klassedelt samfunn i miniatyr.

Her lever de parallelle liv. Den av hushjelpene vi følger mest, Cleo, er en ung kvinne av indiansk opprinnelse. Hun hører til Mixtekerne. Selv om hun blir behandlet bra av den familiene hun arbeider for – barna elsker henne – er det ikke noen tvil om forskjellen på henne og dem. Sammen med familien snakker hun spansk, sammen med kollegene mixtek.

Curaón forteller om livene til de menneskene vi møter gjennom en rekke hverdagslige situasjoner. Det er rolig og besluttsomt skildret. Som når far skal kjøre den altfor store bilen inn i det trange portrommet. Cuarón gir ham til å å gjøre det skikkelig.

I mange scener er kameraet tilstede på litt avstand, sveipende over hendelsene og stedene der de utspiller seg. Det er som om han inviterer oss til å registrere. I andre scener går fotografen tett på detaljer i det miljøet aktørene beveger seg i.

I denne hverdagen skal det vise seg at både Cleo og familien utsettes for store omveltninger i sine liv. Små og store katastrofer i deres omgivelser blir vi også vitne til. De skal ikke avsløres her. Men de inntreffer, og hverdagslivet går på et vis likevel videre.

Gjennom sin fortellerstil framforteller Cuarón et ordnet kaos som beveger oss der vi bivåner det på trygg avstand. Det er elementer av Roy Anderssons måte å fortelle på her. En dvelende påpekning av situasjoner før vi går videre. Enkelte av dem ganske "sprø" uten at vi umiddelbart forstår meningen med dem. Som tilskuere utfordres vi til selv å sette sammen de puslespillbitene vi får øye på. Dette kunsteriske prosjektet foldes ut i full blomst i denne filmen.

Med et norsk blikk er det spesielt artig at den norske professoren Kjartan Halvorsen dukker opp fra intet og synger «Barndomsminne fra Nordland, på norsk.

Filmen ble premiert med Gulløven ved filmfestivalen i Venezia tidligere i høst.

Ja, «Roma» er en kinofilm. Ikke minst fordi både temaet og fortellerformen plasserer den i den kategorien. Men du må se den på TV.

Ikke glem å se den.