Flyktningegutten

Da den tyske regissøren Volker Schlöndorff i 1980 filmet «Forfalskningen» i det krigsherjede Beirut, erfarte han de svært brutale realitetene i byen. I noen scener hadde filmteamet med seg kroppsdeler laget i plast som de la ut over bakken for å illudere en blodig situasjon etter en trefning. Neste dag dukket barna i nabolaget opp med ekte kroppsdeler som de tilbød regissøren. Barna visste hvor slike slike «rekvisitter» kunne skaffes fram.

Fakta

Kapernaum

Norgespremiere: 25.12.2018

Sjanger: Drama

Skuespillere: Zain Al Rafeea, Boluwatife Treasure Bankole, Yordanos Shifera, Kawthar Al Haddad

Regi: Nadine Labaki

Manus: Jihad Hojeily, Michelle Keserwany

Produsent: Michel Merkt, Khaled Mouzanar

Foto: Christopher Aoun

Musikk: Khaled Mouzanar

Nasjonalitet: Libanon

Språk: Arabisk

Lengde: 2 t. 6 min.

Aldersgrense: 12 år

Nå, nesten førti år senere, kommer regissør Nadine Labaki med en film som utdyper barnas situasjon i Beirut. Den ser ikke ut til å ha blitt nevneverdig bedre.

Denne filmens hovedperson er 12 år – eller cirka 12 år – gamle Zain. Ingen kjenner hans nøyaktige alder. Han bor med foreldrene og mange søsken i en trang og nedslitt leilighet i et fattig strøk i Beirut. Familien lever på eksistensminimum. Barna må jobbe, og det gjør de blant annet ved å selge saft på gata. Deres foreldre har på mange måter gitt opp å sørge for et godt og trygt hjem for de mange barna.

Zain er arbeidsom, og mestrer på mange måter denne tilværelsen. Det er fordi han har tilegnet seg tyvens instinkt og metoder, og den råskapen som behøves for å overleve i den virkeligheten han er plassert i. Men han lider også. Zain er stor nok til å skjønne at dette ikke er en verdig tilværelse. Han lengter etter noe bedre, for seg og sine søsken.

Når søsteren på 11 blir giftet bort til en voksen mann som driver butikk i nærheten, får Zain nok. Han begir seg ut i Beiruts gater og søker arbeid. Det skal vise seg å ikke være så lett. Etter hvert treffer han den afrikanske flyktningen Rahil, som har en liten sønn hun gjemmer bort for å kunne arbeide. De utvikler et slags vennskap der Zain passer på lille Yonas mot å få et sted å bo.

«Kapernaum» er et knyttneveslag av en film. Den forteller en vesentlig historie som vi alle trenger å bli minnet om. Noen er på flukt. Deres barn er blant de verst stilte. Som ved et skjebnens sammentreff har den norsk premiere i julen, midt i den tiden vi nordmenn fråtser mer enn vanlig. Da har vi kanskje godt av en påminnelse om at ikke alle har det like bra.

Her i Norge er Nadine Labaki kanskje best kjent for «Karamel» fra 2007. I årets film viser hun fram en langt tøffere virkelighet.

Her har du julens filmer

Julefilmer. Khronos filmanmleder, Jan Storø, gir deg oversikten over hva som er verdt å se av film i julen. Både på lerret og skjerm.

Filmens visuelle stil peker i retning realistisk drama. Den leiligheten Zain og søsknene vokser opp i er møkkete og fuktig – og overbefolket. Her deler barna senger, tett i tett. Gatene i Beirut viser seg fra samme side, det er et tøft oppvekstmiljø. Alle må sørge for seg selv. Fattigdommen trenger seg fram i hvert bilde

Håpet i denne filmen er det Zain som representerer. Han har ikke gitt opp å søke etter å leve et verdig liv, selv om han vet at betingelsene ikke er på hans side.

Rollefiguren Zain spilles med stor overbevisning av den syriske flyktningen Zain Al Refeea. Han leverer rett og slett en av de mest overbevisende barne-rolletolkninger vi har sett. For det norske publikummet er det interessant at han i høst fikk opphold i Norge som kvoteflyktning sammen med sin familie.

I filmen saksøker Zain sine foreldre fordi de satte ham til verden. Vi følger deler av rettsaken, som foregår etter de hendelsene som er nevnt ovenfor, men som kommer helt først i filmen. Denne delen kunne vi kanskje vært foruten. Det hadde gjort hovedfortellingen sterkere.

Men konklusjonen er klokkeklar: Labaki har laget en viktig og god film. En film man ikke går uberørt hjem fra.