Ernst Nordtveit mener (”Forskningstid og rektorval”, 17.3) at min kritikk av hans innsats som dekan for å sikre at 50/50-prinsippet overholdes på Juridisk fakultet, er uspesifikk, uinformert og urimelig. Og at jeg er direkte useriøs når jeg konstaterer at Reed/Nordtveit ikke har noen politikk på området.
Dette begrunner han ved stort sett å snakke om helt andre ting enn det jeg tok opp i mitt innlegg (”Rektorvalg og kvalitetsreform-reform”, 16.3). Min kritikk av dekan Nordtveit går på den store mangel på implementering av rektor Grønmos reformkritiske linje, basert på erkjennelse av Kvalitetsreformens negative innvirkning på de vitenskapelig ansattes forskningstid. En linje utkrystallisert i klare signaler til fakultetene om å sørge for sikring av forskningstid etter 50/50-prinsippet, samt av sammenhengende forskningstid. På dette punkt vil jeg fastholde at Nordtveit & Co har sviktet kapitalt.
Det er vel og ba med postdok-stipend og frikjøp av undervisning, men det blir liksom et litt annet tema. For Nordtveit mener vel ikke at hele lærerstaben bør eksternfinansieres bort fra undervisningsplikt, omregningsnøkler og timeregnskap?
Det er også fint med høy studentgjennomstrømning og lave stryktall (kanskje noe verre med et bekymringsfullt stort antall jurister ”light”?), men ved å trekke inn dette og litt av hvert annet, synes jeg Nordtveit beveger seg betenkelig langt ut på viddene.
Mitt anliggende var Kvalitetsreformens skadevirkninger, iverksettelse av Grønmos politikk for å motvirke disse, samt – og her er jeg angivelig useriøs – Reed/Nordtveits mangel på egen politikk angående dette. Nordtveits svar med å opplyse om at han som prorektor vil ”få høve til å arbeida med forskingsorganisering og forskingsfinansiering og med internasjonalisering”, tør sies å være nokså på siden av poenget. Men nettopp derved bekrefter han riktigheten av min observasjon.
”Gjennom undervisningsrekneskapen og omrekningsnøklane tek vi sikte på å sikra at forskingstida blir skjerma, slik at ca halvparten av tida blir sett av til forsking.” Ja, jeg hører du sier det, Nordtveit. Men idealer og realiteter er nå engang ulike ting. Og på meg lyder det mest som et fromt ønske uten rot i virkelighetens verden.
”Omregningsnøklene er ”vedtekne etter omfattande utgreiing, høyringsrundar, lærarmøte og handsaming i fakultetsstyret”. Ja da, og ansvaret er ikke dekanatets alene. Men dette sier fint lite om materiell rimelighet, og har absolutt intet å bestille med oppfyllelse av rektor Grønmos 50/50-politikk. Men Nordtveit kjempet kanskje som en løve for romsligere nøkler, og for godskrivning av alskens nødvendig, forventet og ønskelig arbeid som ikke fanges opp av timeregnskapet?
Og ja da, det er ”mogeleg, i alle høve i ein viss grad, å konsentrera undervisingsinnsatsen til visse periodar, for å skapa rom for samanhengande forskingstid”. Men da er det viktig å fremheve ”i ein viss grad”. Undervisningen i et juridisk fag fordeler seg tynt ut over et par måneder. Med f.eks. to parallelle ”storgrupper” og fire samlinger (ikke uvanlig) får man godskrevet 80 timers avtjening av undervisningsplikt. Med tre grupper og fem samlinger (da er man heldig) får man hele 150. Men undervisningsplikten pr. semester er 387,5 timer…
Nordtveits vesentligste poeng er nok dette: Det er ikkje rom for vesentlig reduksjon av undervisningsinnsatsen ”utan vesentlege skadeverknader for utdanningsverksemda, som eg som dekanus ikkje kan ta ansvaret for.”
Nettopp, her nærmer vi oss kjernen! Fakultetets kvalitetsreformatoriske, overambisiøse satsing på undervisning ligger fast, hensynet til de vitenskapelig ansattes forskningstid får pent komme i annen rekke. Oppfyllelsen av 50/50-prinsippet får den samme sekundære status. Her har vi Nordtveit-regimets mentalitet i et nøtteskall.
Men hva så med terrenget: situasjonen for – og stemningen blant – de vitenskapelig ansatte ved Juridisk fakultet? Taler jeg kun for min egen syke mor?
Tja, professor Jørn Øyrehagen Sunde (”Om å hengja rett bjølle på rett katt”, 17.3), for øvrig en av Reed/Nordtveits forslagsstillere, gir en diametralt motsatt beskrivelse av situasjonen mht. forskningtid. Enhver får tale for seg, men jeg kjenner meg ikke igjen i Øyrehagen Sundes forskningstidsmessige idyll. Hans opplysning om fakultetets ”svært pragmatiske haldning til undervisningsrekneskapen”, det med å ”konsentrera seg om forskning i enno lengre periodar så lenge ein tek igjen forsømt undervisningsplikt på eit seinare tidspunkt”, er så stikk i strid med egne erfaringer at han og jeg ikke bare kan befinne oss i hver vår etasje, men på hver vår klode. Eller i det minste med ulikt klientforhold til dekanatet.
Ellers blir det feil å brette ut om egne og kollegers konkrete erfaringer. Og jeg kjenner ikke til så mye forskning på feltet. Men ta nå, litt tilfeldig, et par av Reed/Nordtveit-teamets øvrige forslagsstillere fra den juridiske, folk som neppe kan mistenkes for å ville svartmale Nordtveit. Ikke engang her er det mye ”være glad”-leken å spore:
1) Professor Henriette Sinding Aasen fikk spørsmål om det etter Kvalitetsreformens innføring ”har blitt mindre sammenhengende tid til forskning”. Hun svarte (På Høyden 30.1.07):
”Jeg opplever nok at den sammenhengende tid til forskning er blitt mindre.”
2) Førsteamanuensis Hans Fredrik Marthinussen – Nordtveits uheldige hjelpesmann – skriver i sin berømmelige e-post 8.3.09:
”Vi merker en betydelig tilstramming på forskningssiden. … Dessuten har vi vært igjennom en tilstramming av normeringsnøklene for undervisningsoppgaver, noe som selvsagt går ut over forskningstiden. Mer generelt blir også arbeidsvilkårene dårligere …”
Marthinussen er – også her – et troverdig vitne.
Dette blir sikkert for uspesifisert for Nordtveit. Men han kan jo prøve å svare selv: Mener han i fullt alvor at han som dekan har gjort en god innsats for å verne om 50/50-prinsippet?