Tittelen i gullbokstaver fra ubb-ms-0008 praktfullt grønne skinnbind: «W.M. Davidson’s Bloody Journal».

Splitte mine bramseil! I går var det «Talk Like a Pirate Day»!

Det finnes stadig flere helligdager og merkedager, sikkert for mange. Det var som en parodi på nettopp alle disse merkedagene at at John Baur og Mark Summers opprettet «International Talk Like a Pirate Day» i 1995, som feries den 19. september hvert år! Men hva har det å gjøre med manuskripter og sjeldne bøker??

Publisert Sist oppdatert

Prat som en Pirat

De to vennene fra USA er ikke de eneste som er opptatt av pirater. Det er og årsaken til at eksperimentet deres ble en suksess. Ideen ble popularisert i 2002 da Dave Barry, en innflytelsesrik humor-spaltist, promoterte «Talk Like a Pirate Day».

Dagen har blitt behørig markert i Norge ved flere anledninger. I 2007 inviterte Nattavisens Side2 sine lesere til å hente inspirasjon fra de mest kjente blant sjøroverfolk: Kaptein Sabeltann, Kaptein Sorte Bill, Jack Sparrow, Kaptein Krok og Sjørøver-Fabbe. Skuffende nok var Ronja Røverdatter ikke inkludert i listen! Kanskje det har å gjøre med definisjon av hva en pirat er for noe ... Vi skal komme tilbake til definisjonsproblematikken straks.

I mellomtiden må det understrekes at forfatteren som står bak Ronja var mer enn gjennomsnittlig opptatt av røvere av ulike slag: Astrid Lindgren har også forfattet Pippi Langstrømpe, som var oldebarn til Sjørøver-Fabbe, og står bak Mesterdetektiven Blomkvist, hvor det så-kalte «røverspråket» ble popularisert.

Røverspråket? Ja! Et mål utviklet av ranere på den svenske øya Gotland fordi de ikke ønsket at Visby Garrison skulle forstå planene deres. «Regelen for røverspråket er at man etter hver konsonant legger til bokstaven «o» og den samme konsonanten igjen», lærer vi fra wikipedia. Og siden språket kan være vanskelig å mestre, har det det til og med blitt utviklet en «røverspråk-oversetter»!

Vi kan være enige i at det er store forskjeller innad i røver-verden - mellom røvere, sjørøvere, tyver og pirater - både språklige og praktiske. Det er uansett lite forskning som har blitt gjort på piratspråk i Norge ennå, men uttrykk som «Splitte mine bramseil» har til og med blitt en sak i «spørsmål og svar» på Språkrådets nettside. Og hvem har ikke hørt barn som sier «ahoy» i stedet for «hei»; som kaller lekekamerater for «landkrabber» eller truer dem med å «gå på planken». Vi har kanskje ikke et lynkurs i å «prate som en pirat» på norsk, som det finnes på engelsk, men så har også engelsk vært hovedspråket for piratprat siden konseptet kom til.

Skatten på sjørøverøya

Den eldste engelske versjonen av Skatten på sjørøverøya på UBB.

Skatten på sjørøverøya av den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson er kanskje den mest berømte piratfiksjonen skrevet noensinne, og uten tvil den som har påvirket mest de populære forestillingene om hva pirater er og gjør, blant annet skattekart markert med en «X», sjøfolk med trefot og papegøye på den ene skulderen. Disneys filmatisering av «Skattøya» (som er alternativ tittel til romanen) fra 1950 har forsterket denne rollen Stevensons bok har spilt i populærkulturen. Skuespilleren Robert Newton, som spilte Long John Silver, har til og med blitt utnevnt til skytshelgen for Pirat-helligdagen!

Forsiden i den eldste norske versjonen av Skattøyen på UBB, publisert på nynorsk i sider med to spalter i 1915 (fra Hannaas Nynorsk Boksamling).

Newton kom fra Dorset i Cornwall i Sørvest-England og brukte regionens dialekt hvor det berømte «arr» for «yes» er regelen. Men historien rundt denne dialektens karakter – som språket til de lavt utdannete blant engelskmennene – går tilbake til 1700-tallets litteratur, for eksempel «The Rivals» av Richard Brinsley Sheridan. Dialekten ble også knyttet til piratmål på grunn av selveste Svartskjegg som kom fra Bristol, og Sir Francis Drake fra Tavistock i Devon.

Francis Drake? Hva har den berømte sjøkaptein, den andre personen i verden som gjennomførte en jordomseiling, viseadmiralen som seiret over Den spanske armada og som ble utnevnt til ridder av Elizabeth I med sjørøveri å gjøre? Vel, i hans lange karriere var Drake blant annet en «privateer» dvs. en sjømann som drev med «kaperfart», en slags sjørøveri med myndighetenes godkjennelse. Den spanske kong Filip II utlovet 20 000 dukater i dusør til den som kunne fengsle eller drepe den berømte El Draque (dragen på spansk) – en sum som tilsvarer åtte millioner dollar!

Det er nettopp denne historien om «kaperfart» som bringer oss til gjenstanden fra Manuskript- og Librarsamlingen som jeg ville skrive om i ukens artikkel: ubb-ms-0008 eller «A Jurnall of a Privateer».

De første linjene i Davidsons dagbok fra ubb-ms-0008.

Skatten i Bergen

Manuskript nr. 8 i vår samling består av 27 folia hvorav 12 er beskrevet. Disse 24 sidene bevarer en tekst på engelsk som er kjent på norsk som «Sjørøverens dagbok». Det er tittelen til en artikkel om ubb-ms-0008 forfattet av Sigurd F. Jacobsen som et Godbit fra samlingene og publisert i Bergens Tidende den 24. desember 1959. Jacobsen karakteriserte ubb-ms-0008 som «Universitetsbibliotekets utvilsomt mest spennende manuskript». Selv om man kunne diskutere sannheten i denne uttalelsen, er det likevel helt sant at kapertokt i Middelhavet som Davidson deltok i, med titalls skip kapret og hundrevis av mennesker drept, er en spennende, om blodig, fortelling, som omtales på tittelen i gullbokstaver fra manuskriptets praktfullt grønne skinnbind: «W.M. Davidson’s Bloody Journal».

Skotten William Davidson var født rundt 1756, og var aktiv som «Privateer» på forskjellige skip, blant annet på det russiske skipet St. Dinnan mellom 1. desember 1788 og 6. september 1789. Senere vet vi at han var på HMS Niger fra senest 1791 til et tidspunkt mellom 1793 og 1794. Etterpå ble han med på mannskapet til HMS Royal George hvor han døde, sannsynligvis i 1795.

Davidson ble kjent takket være dagboken hans fra tiden på mannskapet på St. Dinnan. Manuskriptet ble funnet i kisten hans da han tjente på HMS Niger. For Davidson hadde karrieren ingenting å gjøre med pirater og sjørøvere: han var en «Privateer» og tok oppdrag fra forskjellige stater, som Russland da han var på St. Dinnan. Allerede fra den første kampen fortalt i dagboken skiller han St. Dinnans rolle fra denne som piratene hadde:

Den første kampen son St. Dinnan deltok i, som den er fortalt i ubb-ms-0008.

Febrery the 16th [1788] we saild for the Island of Zantt

which we ware oblidged for to go with them and it is there we

are going for to mand our Ship which frittens us the more

as the Inhabittans of that place is nothing but thives

and most pirates …

Og den siste kampen de kjempet i august 1789 var mot et stort piratskip, fryktet av alle i området rundt øyen Kythira (mellom Peloponnes og Kreta i Hellas).

St. Dinnan drev med kaperfart, det var en båt som tjente de russiske interessene i Middelhavet og kjempet mot tyrkere og ... piratene!

Populære fortellinger

Davidsons fortelling ble veldig populær på begynnelsen av 1800-tallet, særlig blant sjømennene som leste den i forskjellige håndskrift-format. Men dagboken ble også trykt, til og med «on board His Majesty’s Ship Caledonia, 1812», som kan leses i en kopi fra biblioteket til Corpus Christi College i Oxford. På bibliotekets nettside kan man også lese at på endpaper i denne kopien står: «This book is of extreme rarity. There is no copy either in the Bodleian or in the British Museum».

En annen berømt trykt utgave av «W.M. Davidson’s Bloody Journal» var den som Sir Walter Scott publiserte i 1812-utgaven av The Edinburgh Annual Register. Scotts opprinnelige idé var å skape et dikt på grunnlag av denne historien, men han fant den for voldelig og bestemte seg for å bare kopiere teksten som han fant på den mest kjente manuskript-kopien av Davidsons dagbok, nemlig JOD/46: «Journal kept on board St. Dinnan, a Russian Privateer, 1788» fra National Maritime Museum i Greenwich.

Utenom denne kopien kjenner jeg til to ytterlige utgaver: én fra Special Collections Research Center på Universitetet i Chicago, USA; og ubb-ms-0008.

På forsidene av manuskriptet i Chicago står det to notater, ett trykt og limt på manuskriptet og ett håndskrevet. Den trykte teksten gjentar den mest kjente historien om at Davidsons «Journal» ble funnet da HMS Niger ble kommandert av Sir Richard Keats, dvs. mellom 1790 og 1793. Likevel det håndskrevete notatet refererer til «Commander Henry Waring» som fikk denne tittelen for første gang den 19. april 1802. Dette gir en terminus post quem for dateringen av manuskriptet i Chicago og må bety at dette manuskriptet er én av kopiene som sirkulerte blant sjømennene på forskjellige skip – som for eksempel Serapis som Waring kommanderte mellom mai 1804 og august 1804; eller Surinam som han kommanderte i løpet av juni 1804.

Men teksten på forsiden i ubb-ms-0008 er forskjellig og nevner verken Keats eller – selvfølgelig – Waring. Den teksten sier:

Kaptein Arther Kaye Legge vitner i selve ubb-ms-0008 oppdagelsen av Davidsons dagbok på HMS Niger.

”The following journal was found in the Chest of Wm. Davidson a seaman who deserted from H. M. ship the Niger, when under my command in the year 1793. A.K. Legge»

Arthur Kaye Legge var virkelig kapteinen på HMS Niger mellom 1793 og 1794, etter Keats og før Sir Edward James Foote som kommanderte Niger fra oktober 1794. Selv om Legges rolle i oppdagelsen av manuskriptet til Davidsons dagbok står ut som meget viktig i ubb-ms-0008, blir hans kort periode som kaptein på HMS Niger ikke nevnt i de andre vitnene av historien. Hva kunne være årsaken for det?

De enkleste svarene er enten at tradisjonen som nevner Keats og Foote ble utviklet på et senere tidspunkt da minnene fra den ekte historien hadde blitt glemt; eller at det hele bare er fiksjon, en litterær skapelse forfattet av sjømenn for sin egen underholdning.

Noen detaljer, som angrep mot den mektige øyen Hydra i mai 1789, peker kanskje mot det andre alternativet: et kaperskip kunne aldri påføre slike ødeleggelser som beskrevet i Davidsons dagbok mot sjøfartsstormakten Hydra. Men sjømennene kan godt tenkes å ha overdrevet sitt eget heltemot og seire; Davidson hevdes som en historisk figur; og noen historier kan godt ha blitt forstummet av mer konvensjonelle historiske kilder.

Det finnes en annen tankegang som kan forklare hvorfor det er bare ubb-ms-0008 som bevarer tradisjonen at manuskriptet med Davidsons dagbok ble funnet i perioden at Legge var kaptein for St. Dinnan, nemlig at dette manuskriptet er nærmest til det originale – kanskje det originale selv! For å eksaminere dette alternativet må vi se nærmere i språket som er brukt i manuskriptet vårt.

Talk like a Privateer?

Som vi så på sitatet fra dagboken fra februar 1788, er språket i teksten til ubb-ms-0008 langt fra standardisert engelsk:

- Måneden februar bokstaves Febrery, og like merkelige ortografier ser man i skrivemåten Janawary og Apriel.

- Fortidens forme -ed forenkles til -d når ord tillater det, som i «saild» for «sailed».

- «e» er bokstaven som forandres mest i Davidsons språk: ofte kuttes det i ord som «thives» for «thieves» eller «sevrel» for «several»; andre ganger skrives det som «a», for eksempel ser vi alltid «ware» for «were» og «whare» for «where»; det kan også byttes det for «ea», som i ord som «veasel» for «vessel»; eller det kan tilføyes før «y» i «readey» i stedet for «ready» osv.

- Til og med noen former av den personlige pronomen er skrevet systematisk annerledes, særlig «the» for «they».

- Fast uttrykk som «in the meantime» og «o’clock» skrives i ubb-ms-0008 som «in the main time» og «a clock».

Alle disse forskjellene finnes ikke i de andre to manuskriptene som jeg har sjekket og viser først og fremst at skribenten sikkert ikke hadde fått den beste utdannelsen. Men man kan også tenke seg at disse ortografiske forskjellene gjenspeiler heller fonetisk variasjon i måten at skribenten på ekte uttalte disse ordene, som hvis skribenten brukte egen dialekt. Det beste eksempel er kanskje ortografien av ordet «Russian», det nasjonale opphavet av selve skipet St. Dinnan: «Rushen» ... man hører nesten en tjukk «skotsk» «R» i uttalelsen av ordet, nesten som piratspråkets mest berømte uttrykk: «Arr»!

Hvis disse tankene er korrekte, blir det logisk å tenke også at mannen som skrev teksten var forfatteren selv, det vil si William Davidson, vår skotske «privateer». Et alternativt scenario kunne være at noen prøvde å imitere språket til en skotte, men dette trenger mye mer systematisk arbeid med fokus på språket, for eks. studie om utvikling av den skotske dialekten på slutten av 1700-tallet. I alle fall gir ubb-ms-0008 innsikt i hvordan en skotsk «privateer» skulle snakke og skrive i denne epoken, eller minst hvordan man forventet at hans dialekt burde skrives for å skape i leseren følelsen at han er vitne til ekte «pirat-prat»...

Veien videre

Kunne man nyansere litt mer slike forskjeller og finne sterkere argumenter for at ubb-ms-0008 er (nærmest til) den originale dagboken til Davidson?

Jeg kan peke på to viktige detaljer:

1. Selv om stedsnavn som er brukt i vårt manuskript viser samme type ortografiske variasjoner i forhold til den standardiserte formen, som for eks. «Sisley» for «Sicily» eller «Saffolonea» for «Kefallonia», er det ved flere anledninger bare vårt manuskript som inkluderer noen av stedsnavnene, og dette peker mot idéen at skribenten vår hadde foran seg beskrivelsen av den originale turen eller deltok i den selv.

2. Hver gang at det er snakk om gevinst fra plyndring gir alle versjonene av teksten kjent til meg først og fremst summen i Dollar og så i Pund. Denne valutaveksling brukes ikke i ubb-ms-0008, noe som forsterker inntrykk av at manuskriptet i Bergen kan ha blitt håndskrevet av en direkte vitner, nemlig selve William Davidson.

Hva mer kan man finne ut om originaliteten av Davidsons dagbok ved å se nærmere på andre elementer i teksten som for eksempel verdier for produkter plyndret eller tiden som tok for å seile gjennom stedene som er nevnt i teksten?

Kan man datere mer nøyaktig selve manuskriptet og bekrefte at det ikke kan bli utelukket en datering på 1788-1789 på grunn for eksempel av type papir brukt eller vannmerker på papirarkene?

Hvor stort antall vitner av «W.M. Davidson’s Bloody Journal» finnes det i verden? Er det mulig å studere og sammenligne alle, forhåpentligvis i et samarbeid med institusjonene som beholder de andre vitnene?

Og sist men ikke minst, hva for et spennende prosjekt om engelsk dialektologihistorie kunne Spesialsamlingene utvikle med de relevante fagmiljøene på universitetet vårt!

Powered by Labrador CMS