På ferie med gamle bøker og ny kunst

Kanskje regnet ikke gjør så mye når man skal bruke deler av ferien på å ta med seg tenåringssønner til museum? Det er en av Eirik Vassendens sommerplaner.

Bør UiB ha valgt eller ansatt rektor?

Eirik Vassenden

Alder: 48

Stilling: Professor i nordisk litteratur

— Valgt. Det er med på å understreke et poeng ikke alle ser uten videre, nemlig at utdanningsinstitusjonene er noenlunde autonome kunnskapsinstitusjoner, og ikke en statseid utdannings- og forskningsbedrift. Jeg vil dessuten gjerne beholde en flik av universitetsdemokratiet.

Hvordan logger du av i ferien?

— Ved å legge den bærbare maskinen igjen hjemme. Burde nok ha lagt igjen telefonen også. Tar derimot med meg en liten stabel bøker, og forsøker så godt jeg kan å stave meg igjennom lokale aviser der jeg ferierer, om det nå er i Oslo eller sydligere strøk. I tillegg til noenlunde ordinær turisme. Ja, og så kobler jeg av med å være trener for et G15-lag på fotballcup. Alt av hverdagslig strev og faglig debatt blekner mot de eksistensielle dramaene som utfolder seg i løpet av 2x20 minutter på Dana Cup!

Eier du flyskam?

— Nei. Skam er ikke en spesielt konstruktiv størrelse, hverken dersom man ønsker å forandre tenke- eller handlemåter. Dårlig samvittighet, derimot, kan jeg uten videre være med på. Jeg tar toget når jeg kan og har råd, men det er ingen underdrivelse å si at de som styrer med togtilbudet ikke gjør det lett for oss.

Trives du best i åpne landskap eller i en celle?

— Åpne landskap passer godt til turer i skog og mark, ikke for universitetsansatte som trenger både arbeidsro, boksamlinger og et eget rom for de mange veiledningssamtalene man har i løpet av en arbeidsuke. Såkalte aktivitetsbaserte arbeidsplasser kan sikkert ha noe for seg i enkelte sammenhenger, for eksempel dersom arbeidet er samtalebasert, eller dersom man er munk i middelalderen og det hersker absolutt forbud mot tale og annen støy i kontorlandskapet. Jeg tror altså ikke det er spesielt gunstig for de som har konsentrasjonskrevende arbeidsoppgaver. Har vi ikke nok distraksjoner rundt oss som det er?

Hva er det beste ved å jobbe ved universitetet?

— Folkene! Det er et privilegium å få lov til å diskutere faget mitt med interesserte, lærevillige og kritiske studenter og kolleger, i seminarrommet, på gangen og på konferanser. Om jeg også får skrapt sammen noen dagers skrivero slik at jeg kan forskanse meg i cellen min, da er jeg fornøyd.

Hva gleder du deg mest til nå?

— Et par uker uten administrative oppgaver, nye litteraturlistesystemer og undervisningsplanlegging skal bli bra. Jeg håper også å kunne tilbringe litt tid ved et kafébord med en bok i hånden. Og et par timer på sykkelsetet.

Hvor er du i ferien?

— I Bergen, Oslo, Italia og Hjørring.

Hva er det viktigste for en god ferie?

— Det er ikke til å underslå at været spiller en viss rolle – men definisjonene av «godt sommervær» forandrer seg stadig. Da jeg var barn, var sommerferier stort sett juliregn i Bergen, men nå for tiden handler det jo like mye om å forholde seg til mer ekstreme ting som drepende varme, oversvømmelser og haglstormer, nesten uansett hvor man drar. Men reisefølget er kanskje det viktigste: Finnes det noe bedre (eller mer utfordrende) enn å vandre rundt i et stort og godt museum og diskutere «nytten av» eller «meningen med» moderne kunst med kritiske tenåringssønner?

Hvilken bok har du lyst til å lese?

— Det blir det samme i år som hvert år: Homers Iliaden. I tillegg ligger Edith Whartons Age of Innocence i kofferten, sammen med Garborgs Trætte Mænd, og så er det kanskje på tide å lese Colletts Amtmandens Døtre om igjen? På tampen av sommeren blir det sikkert tid til å komme samtidslitteraturen litt i møte, også.

Hva er du mest stolt over i året som har gått?

— «Stolt» er kanskje ikke ordet, men jeg er godt fornøyd med å ha fått utarbeidet en større prosjektsøknad om hvordan faglig ekspertise i estetiske spørsmål – altså det som handler om smak og kunstnerisk kvalitet – blir oppfattet i offentligheten. Det er noe jeg har jobbet med over tid, og som jeg håper vi får anledning til å forske mer på. Så er jeg fornøyd med, nei, stolt over at studentene våre forsvinner rett ut i gode jobber i skole eller forskningsstillinger rundt omkring i landet – det betyr jo dessverre at vi ikke selv får beholde dem som forskerrekrutter, men det viktigste må jo være av vi utdanner gode kandidater! Ellers er jeg godt fornøyd med å ha fått sendt fra meg – nå for en liten time siden, faktisk – korrekturleste manus til to forskningsantologier jeg har vært med på å redigere.