Med mannskap og passasjerer på seilasen

I Khrono 6. august forteller historikeren Jan Messel om hva som ledet til at en gruppe barnevernpedagoger har brutt ut av Fellesorganisasjonen (FO) og dannet sin egen organisasjon, Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet, BiA. Jeg er en av dem som har brutt ut.

Messel sier at vi setter ut på en sjanseseilas og at han er i tvil om vi vil lykkes. Det bør vi kunne leve med. At den historikeren som var engasjert til å skrive FOs historie ser de ferske hendelsene ut fra dette perspektivet, bør ikke overraske. Samtidig er det kanskje litt underlig at historikeren dermed presenterer seg som meningsaktør i forbindelse med den videre utviklingen for det feltet han har undersøkt.

Når man starter en ny organisasjon, er det ikke helt uvanlig at det er vanskelig å si noe om hva utfallet blir over tid. Det er faktisk helt normalt. Messel forteller jo også at FO i sin tid ble stablet på beina mot alle odds, men at den kom på beina. Så det at det er vanskelig å sette noe i gang, betyr ikke at det ikke vil lykkes.

Ingen aner hvordan det vil gå med BiA. Men vi har på kort tid skapt et svært godt grunnlag. Og vi har mange folk med på laget som er villige til å legge mye arbeid i å utvikle en slagkraftig organisasjon. Tilknytningen til Unio og Akademikerforbundet betyr at vi har valgt å være tett på andre høgskolegrupper. Det kan vise seg å bli en viktig styrke på noen saksområder. På andre er vi sikret stor grad av autonomitet – det gjelder i første rekke i de fagpolitiske spørsmålene.

Jeg synes Messels gjennomgang av hendelsene i FO som ledet opp til dagens situasjon er godt beskrevet. Så vidt jeg skjønner er dette historisk korrekt.  Dagens situasjon har en lang historie, og Messels kronikk oppsummerer de to sidene som er viktigst.

Han skriver at det dreide seg om balansen mellom «profesjonenes selvbestemmelse og kravet om organisasjonsmessig effektivitet» og balansen mellom tradisjonelt fagforeningsarbeid (tariffspørsmål) og den fagpolitiske siden av saken. Det tror jeg stemmer. Utbryterne har altså ikke brutt ut på grunn av personkonflikter, skuffelse over å ikke vinne valg og så videre, slik enkelte later til å tro.

Saken er at det i FO utviklet seg ulike syn på hvordan organisasjonen skulle drives, og hva den skulle arbeide med. Det er en ærlig sak å være uenig om slikt. Vi som har nyorientert oss har over flere år sagt fra om våre standpunkter. Nå tok vi konsekvensene av dem og handlet.

Vi skal huske på at en liknende opposisjon har vært aktiv i vernepleiernes rekker. Også der er det nye organisasjonsmessige initiativ på gang. Og – interessant nok – har en gruppe senior-sosionomer nylig publisert et skriv som har en liknende situasjonsbeskrivelse som den vi og en del av vernepleierne har.

Og det stemmer også at det er barnevernspedagogene som har tatt opp en kamp for synliggjøring og styrking av eget felt. Jeg er glad for at Messel har tatt med dette poenget. Ja, jeg er glad for at han har sett det, det er det nemlig ikke alle som har.

Barnevernspedagogene hadde fått nok av at deres yrkesfelt nærmest kontinuerlig fikk gjennomgå i media, at det var lite politisk interesse for å heve det og ikke minst at dette betydde at barnevernsarbeidere rundt i landet i tillegg til å jobbe med svært komplekse saker også måtte jobbe i en evig ryggen mot veggen-situasjon for å forsvare det de holdt på med.

Vi mener at vår egen profesjon endelig er sterk nok til å stå opp for vårt eget felt. Vi ønsker selvfølgelig sosionomene og andre relevante profesjoner/grupper/individer med på laget framover. Å søke et godt samarbeid med FO er derfor på vår to do-liste.

BiAs framtid har ikke først og fremst å gjøre med det som har skjedd opp til nå. Vår framtid avhenger av om vi leverer. Vi er ikke en misnøyeorganisasjon. Messel skriver at «Det spørs om det er mange nok som er så pass misfornøyde med det eksisterende organisasjonstilbudet at de kaster seg på en slik sjanseseilas». Vi har et helt annet utgangspunkt for vårt arbeid.

Vi verver ikke de som er misfornøyde med FO. Vi skal bygge en ny og positiv organisasjon, som skal ta tak i alle de viktige sakene det er nødvendig å sette på dagsorden framover.

Det er framtidens barnevern vi skal bidra til. Innbakt i dette er selvfølgelig krav om at utdanningen er god nok, at folk får drive med kompetanseutvikling, og at lønnsnivå og arbeidsforhold bidrar til at folk søker seg til feltet. Vårt profesjonsfokus er dermed ikke navlebeskuende og det inkluderer heller ikke en målsetting om å ta vare på oss selv.

Vi er svært klare på at vi ønsker å styrke situasjonen til utsatte barn, unge og deres familier. Det er dette vi inviterer alle gode krefter til å være med på.

Vi skal ut på en seilas. Vi har skute, og vi har kart.