Undervisningens frihet og lærerens besøkelsestid

Publisert - Sist oppdatert
Illustrasjonsbilde. Foto: Henriette Dæhli

Illustrasjonsbilde. Foto: Henriette Dæhli

Gjennomgripende digitale løsninger knyttet til studentorganisering, studentovervåking og rapportering har potensiale til å forryke forholdet mellom lærer og administrator, skriver Helge Hiøvik.

§ 1-1 i  Universitets- og høyskoleloven legger til rette for at universiteter og høyskoler utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater i undervisning av studenter, i egen virksomhet og i offentlig forvaltning.

Denne lovfestede friheten er viktig, og den har blitt viktigere, ikke minst i lys av utviklingen i dominerende land som USA, Russland og Kina som Norge forholder seg til. Også innad i landet kommet spørsmål om forskningens og undervisningens frihet på dagsordenen.

Her reises det nå interessante problemstillinger knyttet til en mer omfattende digitalisering. Et eksempel er den pågående utrulling av et nytt student- og læringsadministrativt system (LMS). Canvas, som dominerer dette, er eksplisitt markedsført som en sentralstyrt løsning gjennom en metafor om middelalderens borg (systemets sentrale konfigurasjon) med den omliggende landsby og markene utenfor.

For å tenke gjennom dette, kan det være nyttig å skille mellom tre tekstlige og diskursive domener vi kunne kalle

  • Fagtekst og faglig diskurs.
  • Fagadministrativ tekst og fagadministrativ diskurs.
  • Administrativ tekst og administrativ diskurs.

Ettersom administrativt ansatte i minkende grad utfører enklere støttefunksjoner og i økende grad selv har høyere utdanning som og kan matche lærerne, har det her oppstått nye spenninger.

Helge Høivik
Dosent, HiOA

De tre områdene følger ulik logikk. Det første faller ubetinget under lovens frihetsbegrep i undervisning. Det siste hører til institusjonsledelse og styringsrett, men er jo ikke av den grunn unntatt kravet om frihet knyttet til anvendelse av vitenskapelig metode i offentlig forvaltning. Her står det strid mellom modeller for New Public Management, hierarkiske og nettverksorienterte styringsmodeller og så videre.

Men det som nå fortjener spesiell oppmerksomhet er den fagadministrative kategorien. Den gjelder hvordan undervisning faktisk legges opp, følges opp og administreres på mikronivå. Design her kan begrunnes didaktisk, men kan jo også være mekanisk-teknisk og administrativ. Ansvaret for å tekstliggjøre, formidle og drøfte dette var altså opprinnelig et faglig-didaktisk anliggende.

I økende grad er feltet nå delt mellom faglig og administrativt ansatte. Denne delingen skjedde først organisk innad i den enkelte utdanning og på instituttnivå. Med sammenslåing i større enheter vokser det så fram en sentraladministrasjon som kan bidra til å tømme det lokale nivå for slike oppgaver. De sentraliseres  sammen med vesentlige personalressurser.

Ettersom administrativt ansatte i minkende grad utfører enklere støttefunksjoner og i økende grad selv har høyere utdanning som og kan matche lærerne, har det her oppstått nye spenninger.

Det utvikler seg altså flere lag av potensielle konfliktlinjer der en dimensjon går mellom sentralisering og det lokale nivå, mens en annen går på rasjonalitetsform og en tredje gjelder en ny type «profesjonsstrid».

Hvem skal ha ansvar og makt i  det fagadministrative? Tendensene har eksistert i mange år, men blir aksentuert gjennom digitalisering:

Gjennomgripende digitale løsninger knyttet til studentorganisering, studentovervåking og rapportering har potensiale til å forryke forholdet mellom lærer og administrator. Den første har lovfestet rett og plikt til selv å legge opp undervisningen. Den andre disponerer et studieadministrativt system som virker direkte regulerende inn på studentenes og lærernes hverdag i og utenfor «timen».

Økt potensiale for konflikt fører ikke nødvendigvis til vanskeligheter. En dyktig ledelse kan utnytte det som drivstoff til godt og strategisk rettet innovasjonsarbeid.

Selv mener jeg at læring og profesjonalitet kan heves ved å fokusere makt og myndighet i trekanten læreverk-student-lærer, mens det studieadministrative systemet skal understøtte med omfattende bruk av teknologi. Løsningene skal være regningssvarende og gjenstand for undersøkelse og forbedring gjennom learning analytics og samtale. Det er nettverksorganiseringens logikk som definitivt egner seg best til å optimalisere et slikt design.

Det innebærer samtidig at lærerstanden selv må beherske teknologi slik at den har vilje og evne til å ta (tilbake) en stor del av ansvaret for det fagadministrative. Om den ikke gjør det, vil den administrativ logikk ta over for den faglige. Lærere reduseres med det til adjunkter, slik det allerede har vederfaret 60-70 prosent av amerikanske universitetslærere.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Innovasjon. En velfungerende offentlig sektor er et fundament i den norske velferdssamfunnet. Vi har gode offentlige velferdsordninger, men må hele tiden spørre oss selv om vi løser oppgavene godt nok, skriver Toril Nagelhus Hernes, prorektor, og Marit Reitan, dekan, begge på NTNU.

Struktur. Eg trur vi neppe har færre – heller fleire – studiestader i dag enn før Hernes sine samanslåingar tidleg i 1990-åra, skriv HiVolda-rektor Johann Roppen, som slår eit slag for dei lokale høgskule- og universitetsfilialane.

Ansettelse. Internasjonalisering må ikke bli et mål i seg selv, på bekostning av kvaliteten til OsloMet, skriver representanter til ansettelsesutvalget på Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, ved OsloMet.