Signalene vi får om karakterer er uklare

Publisert - Sist oppdatert
null Foto: Skjalg Bøhmer Vold

null Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Hva hjelper det å være streng i form av å gi studentene dårlige karakterer, spør Anton Havnes ved HiOA/Universitetet i Oxford.

I artikkelen i Khrono Færre får A på masteren sin uttrykker Universitets- og høgskolerådet (UHR) og Kunnskapsdepartementet (KD) bekymringer for karaktersetting i norsk høyere utdanning.

Noen av bekymringene er rimelige. Det er god grunn til å gå kritisk gjennom praktiseringen av en så skjønnsbasert virksomhet som vurdering. Forskning på vurdering har dokumentert at det ofte er sprik mellom lærere/sensorer, mellom institusjoner, mellom fag og mellom land. I argumentasjonen fra UHR og KD kommer det imidlertid fram noen holdninger til vurdering som er ytterst problematisk, noe Curt Rice også peker på i innlegg i Khrono.

Problemet er ikke at UHR og KD er bekymret for vurderingspraksisen i høyere utdanning. Problemet er det er uklart hva målet er og hva tiltakene kan og bør være.

For mange A og B? Det kan godt være at for mange studenter får A og B på sin Master- eller Bacheloroppgave. Men er det mulig å si det ut fra hvor mange prosent som får A eller B? I vurderingsterminologien kan svaret være JA hvis man praktiserer normbasert vurdering og NEI hvis man praktiserer kriteriebasert vurdering.

Normbasert eller kriteriebasert – det er de to prinsippene for vurdering. Normbasert har rangering av studentene innbyrdes som primær hensikt. Kriteriebasert har vurdering av prestasjoner opp mot faglig kriterier som primær hensikt. I det første tilfellet kan man fastsette hva gjennomsnittet eller fordeling skal bli, men neppe i det siste tilfellet. Kvalifikasjonsrammeverket er basert på kriterier og oppnåelse av læringsutbytte. Kan man da «bestille» en bestemt fordeling av nivået på prestasjonene?

Strenghet i form av å gi studentene dårligere karakterer – er det god medisin?

Anton Havnes
Professor, Senter for profesjonsstudier, HiOA og gjesteforsker ved Universitetet i Oxford

Ja takk, begge deler? UHR og KD ser ut til å ønske normbasert vurderingen av studentene, mens de ønsker kriteriebasert for å sikre mest mulig lik vurdering på tvers av institusjoner og fag.

Kanskje er tanken at tydeligere kriterier vil styrke en jevn fordeling av karakterene. Vurderingsforskningen er imidlertid klar: tydelige kriterier for hva som forventes av studenten gir bedre prestasjoner.

Hvorfor ikke omvendt? I et kurs jeg hadde ved Universitetet i Bergen hadde vi et år en fordeling som så ut som en skjevfordelt omvendt normalfordeling. Det var hjemmeeksamen med ekstern sensur: mange A og B, en del stryk, få C og nesten ingen D/E. Jeg har vært stolt av det resultatet. Skal jeg være det?

Alle «C-studenter» er potensielle «A»- eller «B»-studenter». Det «store» kvalitetsarbeidet i høyere utdanning er å gi et studietilbud som er lagt opp slik at den antatt stor gruppen «C-studenter» kvalifiserer for B eller A. De samme tiltakene vil sannsynligvis også redusere strykprosenten.

Styrking av kvalitet i høyere utdanning har bedring av resultat som mål og bedring av studentenes læring som tiltak. Studentenes blir bedt om å yte stor innsats i studiene, da vil resultatene også bli bedre. Bør det også speiles i vurderingen av resultatene – altså studentenes resultater, det de tar med seg fra utdanningen?  Er en slik politikk bærekraftig hvis det ikke skjer?

Kvalitet, streng vurdering og det viktigste: læring. «Alle vet» at vurderingen gir retning for studentenes læring og er et mål for lærernes undervisning (ikke det eneste). Klare kriterier og streng vurdering i form av krav til prestasjonene, kombinert med god undervisning, oppfølging og tilbakemelding til studentene er trolig den sikreste strategien for å styrke kvaliteten i utdanningene.

En slik form for «strenghet» som har bedre karakterer om noe UHR og KD kan profilere i kvalitetsarbeidet? Strenghet i form av å gi studentene dårligere karakterer – er det god medisin? For hva?

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Kina-tur. Det var ikkje berre mangel på snakk om akademisk fridom som gjorde at Volda-rektoren blei heime. Fagområda til høgskulen var i liten grad tema på Kina-turen, skriv Johann Roppen.