Dosent i matematikkdidaktikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Bjørn Smestad. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Pedagogikk på ville veier

At skolen skal formidle en klar forventning om at elevene møter opp til timene når de kan, støttes faktisk både av sunn fornuft og læringsteorier, skriver dosent Bjørn Smestad ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

På 1990-tallet var «ansvar for egen læring» (AFEL) slagordet i skole-Norge. Pedagoger reiste som AFEL-predikanter rundt om i landet og fortalte at om bare elevene fikk ansvar for sin egen læring, ville lærelysten blomstre. Lærere ble bedt om å tilpasse seg - tavleundervisning var ille og læreren skulle helst ikke styre for mye.

Jeg husker en skole jeg besøkte på denne tida. Klassens elever var spredt over hele skolen, for det var visst viktig at elevene kunne velge om de ville lære matematikk liggende i en sofa eller gående i skolegården. Læreren satt ensom i klasserommet og ventet på at spørrelystne elever skulle oppsøke henne. Ingen elev dukket opp. Jeg spurte om ikke læreren gikk rundt blant elevene for å se hvordan læringen gikk. Nei, det ville stride helt mot prinsippene for ansvar for egen læring.

Jeg gjentar: Om læreren viste interesse for hva elevene gjorde ville det stride mot viktige pedagogiske prinsipper!

Mange lærere gjorde noen viktige funn i dette eksperimentet. De fant ut (som de nok også visste på forhånd) at tenåringer også har andre interesser enn skole. Gir du elever full frihet til å gjøre hva de vil, vil de ofte sette seg og høre på musikk, diskutere gårsdagens fotballkamp eller bearbeide kjærlighetssorg. De vil ikke nødvendigvis ta ansvar for egen læring.

Gruppedynamikk og normer for hva som er kult (som pedagogikkfaget vet mye om) gjør at det ikke alltid er de elevene som vil jobbe med fag som vinner fram. De fleste lærere så nok at denne AFEL-praktiseringen var feilslått: Elevene skal ha medansvar for læringen, men læreren og skolen kan ikke abdisere fra sitt ansvar for å legge til rette, motivere, stille krav og formidle kunnskap.

Eleven er ikke en isolert enhet som bare skal ta ansvar for seg selv og sin egen læring, men er deltaker i et utforskende fellesskap som har ansvar også ovenfor sine medelever.

Bjørn Smestad

Det finnes naturligvis forskning på dette. For eksempel skrev Aud Torill Meland en doktoravhandling om AFEL, som blant annet viste at bare en av tre elever klarte å ta ansvar for egen læring. En elev spurte «hva med lærerens ansvar for å lære oss?»

To pedagogikkprofessorer, Sæverot og Torgersen, minnet oss i Aftenposten 30. juli på at de gamle AFEL-tankene ikke er døde, i hvert fall ikke på disse professorenes kontorer. De argumenterer heftig mot å stille krav til at elever skal måtte møte på skolen, ut fra at elevene må få ansvar for egen læring. Dette har rimeligvis vakt reaksjoner - jeg har sett lærere på Facebook reagere med at hvis dette er det lærerutdanningene holder på med, bør utdanningene heller forkortes enn forlenges.

Heldigvis er ikke situasjonen så ille. Det er ikke AFEL lærerstudentene lærer i utdanningen sin. En stor del av den moderne klasseromsforskningen handler om hvordan læreren får til gode faglige samtaler i klasserommet, hvor klassen blir et læringsfellesskap.

Eleven er ikke en isolert enhet som bare skal ta ansvar for seg selv og sin egen læring, men er deltaker i et utforskende fellesskap som har ansvar også ovenfor sine medelever. Det som skjer i denne timen bygger på det vi fant ut forrige time, og det vi lurer på denne timen kan vi jobbe videre med neste time. Et slikt arbeid forutsetter at man faktisk møter opp såfremt man kan - det som skjer i klasserommet blir ikke et drop-in-tilbud.

Mye kan diskuteres når det gjelder de nye fraværsreglene, både om hvor grensene går og hvordan de bør praktiseres. Men at skolen skal formidle en klar forventning om at elevene møter opp til timene når de kan, støttes faktisk både av sunn fornuft og læringsteorier.

Hvis pedagogikkprofessorene har rett i at dette ikke står i pedagogikkbøkene, er det pedagogikkbøkene det er noe galt med.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS