null Foto: Skjalg Bøhmer Vold
null Foto: Skjalg Bøhmer Vold

På tide at høgskolenes egenart oppdages

Kunnskapsministeren og andre politiske instanser må oppdage høgskolenes egenart og sikre en finansiering som stimulerer utviklingsarbeid som er unikt og nødvendig for profesjonsfeltet, skriver Vibeke Bjarnø i denne kronikken.

Publisert   Sist oppdatert

Forskning og utvikling ved høgskolene står i nær og levende kontakt med den såkalte grasrota, det vil si med profesjonene. Vi er forplikta i forhold til profesjonene. Utviklingsarbeid i lærerutdanninga har for eksempel klasserommet som mål. Det skal komme lærere og elever til gode, det skal styrke læring og gjøre skolen bedre. I utviklingsarbeid er målet å utvikle prosesser og produkter som endrer praksis, som forbedrer forholdene i de ulike profesjonene.

Utviklingsarbeid kan ha mange fellestrekk med forskning. Også høgskoleansatte samler og tolker data. Forskjellen ligger blant annet i det nære og forpliktende forholdet som høgskolene har til profesjonene.

Det kreves andre tilnærminger for å endre og videreutvikle profesjoner enn det som kjennetegner forskninga ved tradisjonelle universiteter. Som profesjonsutdannere må vi teste ut ulike didaktiske tilnærminger i praksis. Hovedtyngden av vårt forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) har derfor et annet formål enn ordinær forskning; vi har fokus på prosess og produkt mer enn primært å framskaffe ny kunnskap.

Et eksempel kan være at når vi arbeider med å integrere mangfoldsperspektivet i undervisninga gir dette innsikter som kan karakteriseres som forskning, men det er selve integreringa som er hovedformålet, og ikke minst hvor godt mangfoldsperspektivet blir forankra i utdanning og yrke. Det er først da vi har ny viten å dokumentere. Høgskolens visjon er «ny viten, ny praksis». For bedre å vise vår egenart kunne den vært, «ny praksis, ny viten».

Da kunnskapsministeren nylig møtte Norsk studentorganisasjon uttrykte han følgende til Khrono: «Bekymringen vår er at det blir dårligere profesjonsutdanninger ved å sikte seg inn mot å bli universiteter og at det er feil bruk av ressurser».

Utviklingsarbeid og innovasjon må gi uttelling på lik linje med annen forskning.

Vibeke Bjarnø
Førstelektor og studieleder på lærerutdanningen, HiOA

Jeg forstår denne bekymringa, universitetssatsinga kan føre til mindre fokus på vår viktigste oppgave som er å utdanne gode profesjonsutøvere. Samtidig befinner høgskolene seg i en vanskelig situasjon ved at myndighetene behandler universiteter og høgskoler ulikt; delvis gjennom finansieringssystemet ved at universitetene får større overføringer til forskning, samt at tellekantsystemet (enkelt forklart som artikkeltelling for å måle forskning) ikke tar hensyn til høgskolenes egenart.

Kvaliteten på vår FoU er å måle i utdanningenes undervisning, veiledning og vurdering, samt i hvilken grad våre erfaringer får konsekvenser for profesjonsfeltet. Den må derfor formidles i publikasjoner som profesjonsutøverne faktisk leser. Høgskolens tilsatte prioriterer derfor å dokumentere sin FoU i fag- og lærebøker, i form av juryerte kunstneriske utviklingsarbeider, i tidsskrifter og magasiner som tar sikte på våre målgrupper. Disse publikasjoner faller ofte på utsida av tellekantsystemet som gir prestisje og tildeling til videre forsking.

Hvis kunnskapsministeren ikke ønsker en dreining vekk fra profesjonsutdanningene og profesjonsfeltet i sektoren, er han nødt til å gjøre tre ting; før det første oppheve forskjellsbehandlinga av universiteter og høgskoler når det gjelder finansiering av FoU, for det andre initiere forskningsprogrammer som gir plass til mer enn tradisjonell forskning. For det tredje må han endre tellekantsystemet kraftig. Hvis ikke universitets- og høgskolesektoren skriver studentenes pensum, hvem skal gjøre det? Skal vi innfri kravet om forskningsbasert undervisning, er vi avhengig av å få uttelling for denne type arbeid. Hvis ikke, vil institusjonen og den enkelte forsker presses til å produsere artikler og monografier for en smal lesergruppe.

Landets største høgskole, Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) arbeider for å bli et profesjonsuniversitet med gjennomgående utdanningsløp; bachelor-, master- og doktorgradsprogrammer. Nå slås det fast i regjeringsplattformen at det ikke skal bli flere universitet her i landet. Til tross for dette har vi fått beskjed av Kunnskapsdepartementet om ikke å slakke på universitetsambisjonene. Dette er forvirrende.

Selv støtter jeg høgskolens mål om å bli landets og Nordens ledende profesjonsuniversitet fordi universitetssatsinga kan være med på å styrke profesjonsutdanningene, samt bidra til at framtidige lærere, sykepleiere, ingeniører med flere har muligheter for master- og doktorgradsutdanning. Dette er viktig for at høgskolesektoren skal være på topp i kunnskapssamfunnet, samt kunne rekruttere nok relevant kompetanse til våre første- og toppstillinger. Om utviklinga er bekymringsfull eller ikke, står og faller på innretninga det nye universitetet får. Hvis det skal ivareta vår egenart, må de nasjonale rammene endres. Dette kan løses ved å utvikle et system som preges av kvalitet for tildeling av ressurser til forsknings- og utviklingsarbeid, framfor kvantitet i antall publikasjoner. Utviklingsarbeid og innovasjon må gi uttelling på lik linje med annen forskning. Det bør stilles to felles kriterier uansett type arbeid; at det er fagfellevurdert og dokumentert.

Et annet viktig virkemiddel for å utvikle et profesjonsuniversitet med kvalitet i alle ledd, er å beholde to alternative karriereveier i akademia; førstelektor/førsteamanuensis og dosent/professor. Dette kan være et redskap til å dreie flere doktorgradsløp til å bli mer praktisk anvendbare.

Vi må ha de samme rammebetingelsene, vi er på samme nivå, men innretninga er annerledes. Vi er best på å drive utviklings- og endringsarbeid i profesjonsfeltet. Vårt fundament er profesjonene og deres rolle i samfunnet, som kontinuerlig må belyses og drøftes.

Tar kunnskapsministeren utfordringa?