50 år med utdanning av journalister

Det å oppøve evne til fagkritikk var et nødvendig element hvis utdanningen i journalistikk skulle bli noe mer enn en yrkesskole, skriver førsteamanuensis Birgitte Kjos Fonn i denne kronikken i anledning journalistutdanningens 50 årsjubileum.

Publisert   Sist oppdatert

Den norske journalistutdanningen ble etablert som offentlig utdanning høsten 1965. I 2015 har utdanningen dermed 50-årsjubileum, noe som ble markert med seminar her ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) 19. november. HiOA huser i dag det som var den første, og som fortsatt er den største, journalistutdanningen i landet.

I forbindelse med 50-årsmarkeringen har undertegnede skrevet utdanningens historie. Samtidig er det i år 20 år siden en offentlig fotojournalistutdanning ble etablert, også den som del av det som i 1995 het Høgskolen i Oslo (HiO). Min kollega, høyskolelektor Anders Graver Knudsen, har skrevet et manus om fotojournalistutdanningens historie, som er redigert inn i boken 50 år med journalisutdanning – en historie om akademiseringen av et yrkesfag.

Da vi skulle gå i gang med å skrive utdanningens historie, var det mange temaer som pekte seg ut. Hvordan var utdanningen i en tid da avisene fortsatt brukte ciceromål og det fantes én tv-kanal? Hva slags studenter har søkt seg til utdanningen opp gjennom årene? Hvordan førte skoleetableringen i Oslo høsten 1965 til knoppskyting i andre landsdeler? Alle disse spørsmålene er berørt i boken, men det var ett spørsmål som pekte seg naturlig ut, og det var akademiseringen av journalistikken. Akademiseringen, og spørsmålet om forholdet mellom teori og praksis, løper som en rød tråd gjennom hele utdanningens historie.

Journalistikk hadde alltid vært et yrke uten krav til utdannelse. Fram til det hovedsakelig bransjefinansierte, ettårige Journalistakademiet ble etablert i 1951, besto tilbudet stort sett av brevkurs. I dag er det journalistutdanninger i de fleste landsdeler, og flere masterutdanninger. Bare denne utdanningen, her ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har over 200 studenter, egen master og 70 prosent førstekompetanse blant de ansatte. Akademiseringen har samtidig vært uløselig knyttet til selve forsøket på å skaffe journalistikken et faglig fundament. Så det var derfor naturlig å stille spørsmålet: Hvordan gikk dette til?

Boken er et forsøk på å finne fram noen hovedtrekk, basert på arkivmateriale, intervjuer, lærebøker, presseklipp og annen litteratur. Arbeidet er konsentrert om utdanningens formative fase. Det er naturlig å si at dens lange formative fase går fram til rundt år 2000. Da skjedde flere ting som har gjort det naturlig å sette et skille der. At journalistikk fikk en slags endelig anerkjennelse som akademisk fag gjennom at det ble opprettet et eget hovedfag i samarbeid med Universitetet i Oslo, var svært viktig. Omtrent samtidig ble det vi i dag kjenner som Bologna-prosessen igangsatt, noe som har forandret det høyere norske utdanningssystemet en gang for alle. Det har også vært naturlig å sette et slikt skille for å unngå å gå for dypt inn i samtidstrekk vi ikke vet om vil bli stående på lengre sikt, og det har også vært et poeng å ikke gå for mye inn i en periode vi, som ansatte ved utdanningen i dag, selv har vært en del av. Etter årtusenskiftet er utviklingen derfor bare skissemessig oppsummert.

Prosessen med å akademisere journalistikken har pågått i alle fall siden 1960-tallet. 

Birgitte Kjos Fonn
Førsteamanuensis, HiOA

Omstillingstid

Norsk Journalistskole ble til i en omstillingstid for norsk presse. Det hadde vært mange år med avisdød, kringkastingen utfordret avisene, det kom ny og utfordrende teknologi. Fra pressens side ble det sagt at bransjen sto overfor store endringer, som ikke engang skjedde fra år til år, men fra måned til måned. Resultatet ble etter hvert at staten valgte å yte pressen hjelp, og denne hjelpen kom både i form av en offentlig finansiert utdanning og noe senere i form av direkte og indirekte pressestøtte.  

Samtidig var det utdanningssystemet vi har i dag i støpeskjeen. Journalistskolen ble etablert noen få år før distriktshøyskolene, men det faktum at distriktshøyskolesystemet ble til, hadde stor betydning for skolens videre utvikling, og var helt klart en viktig grunn til at utdanningen ble akademisert.

Allerede i Journalistakademiets tid hadde det vært nære forbindelser til universitetet. Journalistakademiet var drevet av Carl Just, et kjent navn i norsk journalistikkhistorie, ikke minst fordi han var mannen bak et populært brevkurs i journalistikk. Just så på universitetsverdenens kunnskap som helt avgjørende for journalistikken. Han var opptatt av at journalistene trengte kunnskaper om statsforfatning, politisk historie, internasjonal politikk, næringsliv, litteraturhistorie, musikkhistorie – i det hele tatt et bredt spekter av allmenndannelse, på høyt nivå. Universitetets lærerkrefter var viktige innslag på Akademiet.

Men Just ønsket ikke selv å akademisere journalistikken. Dette kom blant annet fram da det på slutten av 1950-tallet var snakk om å knytte Journalistakademiet til det nye presseforskningsinstituttet ved Universitetet i Oslo. Dette var noe Norsk Presseforbund var interessert i. Et slikt grep ville ha styrket både journalistikkens faglige grunnlag og dens anseelse, men det ble ikke noe av. Da presseforskningsinstituttet ble etablert i 1958, var det blitt besluttet at Akademiet skulle fortsette på egen kjøl.

Justs oppfatning var at journalister måtte lære et bestemt sett med ferdigheter samt ha en akademisk allmenndannelse, men han mente at journalistikk i seg selv ikke hadde noe med vitenskap å gjøre. Han mente også at en eventuell videre spesialisering måtte gå veien om de eksisterende universitetsfagene.

Utdanningsskepsis

Arbeidet med å få i stand en norsk journalistutdanning begynte for alvor i 1962. I nabolandene var slike utdanninger allerede i gang, og dette året ble filologen og journalisten Jon Dørsjø ansatt ved Akademiet for å lage en plan for en offentlig utdanning – på oppdrag fra Presseforbundet og Norske Avisers Landsforbund. Dørsjø laget en plan som et godt stykke på vei var bygd på det Just hadde gjort ved Akademiet, men han så også utdanningen i sammenheng med det som var i begynt å bli omtalt som det nye utdanningssamfunnet, og ga allerede tidlig uttrykk for at journalistikk etter hvert kunne bli et universitetsfag.

I 1964 satte så Kirke- og undervisningsdepartementet ned et utvalg for å utrede en statlig journalistutdanning. Dette utvalget, hvor pressen var representert, bygget i stor grad sitt arbeid på planen til Dørsjø og Just. I utvalget var det ett viktig stridsspørsmål, og det var om de ansatte ved skolen skulle ha egen tid til fagoppbygging på linje med de universitetsansatte. Dette gikk pressens representanter inn for, og de fikk medhold da saken kom til Stortinget. Presseorganisasjonene understreket at det var nødvendig å gi skolen rom til også å bygge opp fagets teoretiske grunnlag, som ble definert som presseetikk, kildekritikk, pressehistorie, presselovgivning og -struktur – pluss internasjonal nyhetsformidling. I Stortinget ble det også lagt vekt på pressens samfunnsmakt. Alt dette var viktige deler av det grunnlaget utdanningen senere ble bygd på.

Denne diskusjonen om lærerstabens vilkår og fagets innhold viser at både pressen og Stortinget allerede i 1965 så et slektskap mellom den kommende journalistutdanningen og universitetet. Men det var samtidig slik at ledersjiktet i presseorganisasjonene var mer positivt innstilt til akademisk utdanning enn mange journalister og redaktører ute i redaksjonene.

Ute i yrket fantes en bred utdanningsskepsis - og akademikerskepsis. Professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Rune Ottosen, har beskrevet utdanningsskepsisen blant journalister som langt på vei en forsvarsstrategi, noe som hadde sammenheng med at utdanningsnivået blant journalister var blitt særlig lavt etter krigen. Men utdanningsskepsisen har åpenbart også vært en grunnleggende strømning i journalistyrket, og det var faktisk et internasjonalt fenomen, noe kilder fra mange land, fra Sverige til USA, viser. Journalistikk ble gjerne oppfattet som et talent, en medfødt egenskap, noe som ikke kunne læres ved en skole. Disse synspunktene preget også diskusjonen da Norsk Journalistskole ble til.

«Att slopa»

Men nå skulle det altså opprettes en skole, og den skulle lære bort journalistikk. Til tross for skepsisen ble journalistikk etter hvert et akademisk fag. Det var en utvikling i flere faser, og den fulgte av en rekke forskjellige forhold, både av strukturell og faglig art. Arbeidet med historien har vært et forsøk på å finne ut hva disse ulike strukturelle og faglige forholdene var, hvordan de spilte sammen, og på hvilken måte faget utviklet seg.

Utviklingen av faget krevde oppbygging av to nøye sammenvevede sett med kunnskaper. Det handlet om å utvikle kunnskap om hvordan faget kunne utøves – kunnskap i faget. I tillegg var det nødvendig med kunnskap om faget, altså teoretiske kunnskaper om journalistikk.

Modellen som ble lagt til grunn da skolen ble til, besto av et stort faglig mangfold. Som ved Akademiet skulle det handle om deskarbeid og reportasjeopplegg, om titler og ingresser, om typografi og foto. I tillegg skulle studentene ha innblikk i de relevante universitetsfagene, som statsvitenskap, historie, økonomi, språkfag osv. I begynnelsen ble undervisningen i disse emnene hovedsakelig gjort av lærerkrefter fra universitetet, men allerede fra starten av var det også ansatt lærere som hadde ansvar for såkalt teoretisk journalistikk. Det betydde samfunnsfag, men slik forarbeidene hadde forutsatt betydde det også at de skulle bygge opp kunnskap om presseetikk, kildekritikk, pressens samfunnsrolle osv. Lærebøker på norsk fantes ikke, bortsett fra at Just hadde samlet brevkurset sitt mellom to permer. Faget måtte bygges fra bunnen.

I invitasjonen til seminaret 19. november heter det at boken er en jubileumsbok. Til tross for navnet, kan ikke en jubileumsbok bare jubilere. Det har også vært nødvendig for å få et godt bilde av historien å vise de manglene som fantes ved utdanningen fra første stund. Allerede fra 1965 dukker det opp arkivmateriale som vitner om en skole som var underfinansiert, underbemannet og hadde altfor lite av det utstyret som trengtes.  Det gjorde også at fagoppbyggingen gikk sakte de første årene, og det var nødvendig med fantasi og improvisasjon for å skape en brukbar undervisningssituasjon.

Lokalene var heller ikke spesielt egnet. De første årene holdt skolen til på en barneskole i Gamlebyen, så lå den midt i Trondheimsveien, deretter havnet den i gamle fabrikklokaler på Frysja, og til slutt over et bakeri på Skøyen. Da det i 1968 ble åpnet et nytt og flott undervisningsbygg med alt nødvendig utstyr ved journalistutdanningen i Gøteborg, beskrev et av styremedlemmene ved Journalistskolen lokalene i Oslo som en husmannsplass i sammenligning. Både problemer med lokaler, utstyr og generell finansiering fulgte skolen i alle år. Den første rektoren skal ha analysert det slik at skolen ble til for sent til å hevde seg i konkurransen om Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett etter hvert som det høyere utdanningssystemet ble raskt utbygd. Tidligere HiO-direktør Åsulv Frøysnes har pekt på at hele Oslo-regionen i mange år tapte kampen om departementets budsjettmidler. Lokaliseringsspørsmålet til journalistutdanningen ble ikke endelig løst før skolen ble underlagt HiO i 1994. Innlemmingen i HiO hjalp også lenge på utstyrssituasjonen, men i dag ser vi at utstyr igjen er et problem.

Et svært interessant trekk ved fagutviklingen handler imidlertid om hvordan det allerede fra tidlig av ble gjort forsøk på å integrere praktiske og teoretiske emner. Jon Dørsjø, som også ble rektor ved skolen, var åpenbart inspirert av rektoren ved journalistutdanningen i Stockholm, Lars Furhoff. Økonomen Furhoff var en pioner i nordisk sammenheng, som ganske enkelt hadde satt seg fore å skape et nytt akademisk fag. Men det betydde samtidig at det nye journalistikkfaget måtte legge seg tettere opp til det som vi på høyskolespråket i dag kaller praksisfeltet, enn hva som var vanlig i en del akademiske fag. Dermed begynte Furhoff ifølge den svenske idéhistorikeren Elin Gardeström tidlig å kutte i innslagene fra de etablerte universitetsfagene - det han litt respektløst kalte professorforelesningene. Han forsøkte å integrere universitetsfagene i journalistikken og på den måten bygge ned skillet mellom teori og praksis. Samfunnsøkonomi ble for eksempel gjort om til prosjektstudier av økonomiske forhold med samfunnsbetydning, slik som boligmangel i Stockholm.

Fra Sverige ble det rett og slett hentet et nytt begrep - «att slopa», som betydde å kutte ut – altså kutte ut eller ned på de eksisterende universitetsfagene. I realiteten betydde dette begrepet ikke at de etablerte akademiske fagene ble fjernet, men de ble forsøkt spleiset med journalistisk praksis. Også i Oslo ble flere av de etablerte akademiske fagene inkludert i mer prosjekt- og problemorienterte arbeidsformer med journalistisk relevans.

Når man studerer journalistutdanningens historie, er det ganske enkelt ikke alltid lett å skille det som kan kalles teori og det som kan kalles praksis fra hverandre. Allerede på 1970-tallet kan vi se resultatene av denne pedagogikken i flere bevarte studentarbeider. Studentene begynte tidlig å anvende innsiktene fra andre akademiske fag, og på flere måter. De tok i bruk både samfunnsvitenskapelige og historiske metoder og språkvitenskapelige analyseverktøy - både for å undersøke forskjellige samfunnsfenomener journalistisk, og for å gjøre små forskningsoppgaver om journalistikk. Studentene undersøkte blant annet forholdet mellom lokalpolitikk, medier og offentlighet i ulike deler av landet. Det første forskningsarbeidet vi kjenner til som ble gjort ved utdanningen om kjønn og journalistikk, ble også gjort av et par studenter, som midt på 1970-tallet gikk videre på statistikk fra den daværende Maktutredningen.

Postgymnasial

Jon Dørsjø ble etter hvert en aktiv talsmann – også i nordisk sammenheng – for at grensene mellom yrkesopplæringen og de etablerte universitetsfagene måtte brytes ned. Dette var imidlertid ikke bare en intern journalistikkfaglig visjon. Det må ses i sammenheng med inspirasjonen fra en lignende utvikling internasjonalt, men også med utdanningseksplosjonen og det distriktshøyskolesystemet som var under utbygging i Norge.

Samtidig som Journalistskolen ble etablert, ble det meislet ut et helt nytt system for det som ble kalt postgymnasial utdanning i Norge. Det ble bygd ut et helt nytt skoleslag i Norge – et nett av høyskoler landet over som skulle gi studerende ungdom et alternativ til universitetene. Disse studiene skulle være kortere og mer yrkesrettet enn ved universitetet, men samtidig skulle både studenter og ansatte lett kunne bevege seg mellom lærestedene. Journalistskolen var ikke en del av dette systemet, men ble snart plassert på lik linje med distriktshøyskolene. Formelt betydde det blant annet at journalistikk kunne gi fritak for andre fag i en cand.mag.-grad, og det betydde at forskning ble en langt mer selvfølgelig del av de ansattes oppgaver. De ansatte fikk også adgang til å søke om opprykk til førsteamanuensis.

Den kunnskapen studentene utviklet allerede på 1970-tallet, var viktige bidrag for å bygge opp faget, men den var i stor grad basert på læremidler fra andre fag, eller kunnskap som var formidlet muntlig. Publikasjoner fra lærernes hånd begynte med få unntak ikke å komme før rundt 1980. De første prosjektene skolen selv kalte forskning ble etablert i 1979. I løpet av 1980- og 1990-tallet ble det imidlertid arbeidet fram læremidler på alle de viktigste fagområdene, og forskningen i faget vokste.

Når en liten utdanning skulle bygges opp fra bunnen, med små ressurser og liten faglig forankring, ble det i stor grad enkeltpersonene som utviklet faget. Noe av ambisjonen med boken har vært å lete fram igjen de stiene som ble gått opp på veien til et akademisk fag. Høyskolefaget journalistikk ble langt på vei skapt ut fra et utgangspunkt i de fagene lærerne selv var utdannet i, eller lærerne hentet inspirasjon fra andre universitetsfag og integrerte dette i journalistikken. Filologene sluset filologien inn i faget, samfunnsviterne sluset samfunnsvitenskapen inn. Kildekritikken var i stor grad influert av historiefaget. Presseetikken ble delvis bygd opp med verktøy fra jusstudiet. I tillegg kom selvsagt kunnskapen om selve den journalistiske praksis. På alle felt er forholdet mellom undervisning, praksis, teoriutvikling og forskning tett sammenvevd.

Fagkritikk

I tillegg ble utdanningen også preget av at den ble etablert like før det store opprørsåret i 1968, men det viktigste er at den ble det på en litt annen måte enn det som er den vanlige fortellingen om det radikale ungdomsopprøret – selv om den fortellingen også er med. Det viktigste er at utviklingen på 1970-tallet aksentuerte betydningen av fagkritikk som en vesentlig del av akademisk virksomhet.

Man kan si mye om samfunns- og maktkritikken på 1970-tallet, men det viktigste for vårt formål er at på universitetene artet den seg også som fagkritikk. Denne akademiske fagkritikken smittet over på Journalistskolen, på flere måter. Det nye journalistikkfaget var som sagt tverrfaglig. Språkfagene, de nye samfunnsvitenskapene, historiefaget, jussen – alt dette var med på å konstituere det nye høyskolefaget journalistikk. Det er dermed sannsynlig at det nye faget både ble influert av den generelle samfunnskritikken og maktkritikken i perioden, og av fagkritikken som vokste fram i de fagene som inngikk i det nye journalistikkfaget. I tillegg utviklet journalistikkfaget sin egen fagkritikk. Det å oppøve journalistene til en fagkritisk, rett og slett selvkritisk og i praksis pressekritisk holdning, ble ansett som en nødvendig del av journalistikkundervisningen hvis skolen skulle bli noe mer enn en yrkesskole.

Denne fagkritiske bølgen falt sammen med det som vi kaller journalistenes profesjonaliseringsprosess. 1970-tallet var perioden da ideen om journalistisk uavhengighet slo gjennom i Norge for alvor. I revisjonen av Vær varsom-plakaten i 1975 ble det slått fast at journalistenes nye oppgave først og fremst var å tjene publikum – blant annet gjennom å avdekke skjeve maktforhold i samfunnet. Også tidligere var journalistikk av mange oppfattet som et offentlig gode – det viser blant annet uttalelsen fra den nye skolens styreleder, professor dr. juris Anders Bratholm, under åpningen av Norsk Journalistskole i 1965: Han beskrev journalistene som «hele folkets lærere». Men 1970-tallet betydde starten på den prosessen vi i dag kjenner som oppløsningen av partipressen, noe som på det tidspunktet skapte forventninger om en ny og sterk journalistisk uavhengighet med et tydelig samfunnsoppdrag. Tidens credo var at journalistikken skulle være til for publikum, ikke for eierne.

Lignende synspunkter avspeiler seg også i annet materiale fra utdanningen i de tiårene som er studert. Utdanningen hegnet om idealer som journalistisk integritet, etisk og kildekritisk bevissthet, kunnskap om og forståelse av journalistikkens samfunnsoppdrag.

Igjen kan det være nyttig å se litt på inspirasjonen fra svenske Lars Furhoff. Furhoff var en sosialliberaler som var opptatt av pressens rolle som en åpen markedsplass for meningsbrytning – av hensyn til publikum og demokratiet. Han var kritisk til partipressen, men like kritisk til det som begynte å komme av kommersielle eiere. Han hadde ingen tro på at kommersielle eiere ville redde journalistikken – det førte bare til at det ble mer og mer lik journalistikk i alle medier, mente han. Hans løsning på dette var at journalistene måtte ta makten over journalistikken – av hensyn til både faget og publikum. Inspirasjonen til utdanningen i Oslo kom dermed fra mange hold, både fra praksis og andre utdanninger.

I tillegg kommer det faktum at et akademisk grunnlag i seg selv har vært regnet som viktig for yrker og faggrupper som ønsker å profesjonalisere seg. Allerede i 1972 ble denne tendensen beskrevet i den første boken om profesjonssosiologi på norsk: en typisk fremgangsmåte for yrker som ønsket å oppnå samme status som de klassiske profesjonene, var å skaffe seg et akademisk grunnlag.

Langvarig prosess

Prosessen med å akademisere journalistikken har pågått i alle fall siden 1960-tallet. Det kan ses som en prosess som pressen selv opprinnelig tok initiativ til. Deretter er det tatt utdanningspolitiske valg som har akademisert journalistikken videre, skritt for skritt, etter hvert også med det resultat at universiteter og høyskoler har nærmet seg hverandre mer og mer.

Det er et viktig poeng i så måte at utdanningen ikke ble til i et vakuum, verken nasjonalt eller internasjonalt. Den nasjonale, akademiske tiknytningen var først representert av Institutt for presseforskning ved Universitetet i Oslo. Så kom det medielinje i Volda, og det utviklet seg et medieforskermiljø i Bergen.

Presseforskningen var opprinnelig dominert av samfunnsvitere som var kvantitativt orientert og ikke så opptatt av journalistfaglige problemstillinger. Utover på 1980-tallet ble samfunnsvitenskapelige og humanistiske perspektiver på presseforskningen forent under navnet medieforskning. Det vokste til et stort og viktig felt, og denne tverrfagligheten åpnet også et rom for mer utvikling av kunnskap om journalistikk, både i og utenfor journalistikkstudiene. Humanistene var mer orientert mot å studere medienes innhold enn den tradisjonelle samfunnsvitenskapelige presseforskningen hadde vært, og møtepunktene mellom journalistikk og den universitetsbaserte medieforskningen ble flere. Dermed ble det bygd opp mer kunnskap om journalistrollen, om språk, om journalistiske normer osv.

Også internasjonalt har medieforskningen gått fra å være et nokså lite felt til et viktig og anerkjent felt - og det har gagnet det noe mindre journalistikkfeltet. Dessuten har det hele tiden vært et nært forhold til alle de andre nordiske journalistutdanningene, ikke bare den svenske. Samarbeidet ble utviklet mer og mer etter som journalistutdanningene vokste og flere nye personer og perspektiver kom til.

Høyskole

Skolen som ble etablert under navnet Norsk Journalistskole i 1965 fikk etter hvert navnet Norsk Journalisthøgskole, og sto på egne ben fram til 1994. Da ble den lagt inn under Høgskolen i Oslo. Fra slutten av 1980-tallet ble det etablert nye journalistutdanninger ved flere høyskoler i landet. Journalistikk ble et populært yrke, og også ved universitetene økte interessen for å satse på undervisning i mediefag – gjerne med praktiske komponenter.

Et viktig nytt skritt ble tatt rundt 1990, da Universitetet i Oslo og Journalisthøgskolen begynte å legge planene for et felles hovedfag i journalistikk. Ideen kom egentlig fra Norsk Journalistlag, som hadde gått inn for å få etablert et hovedfag i journalistikk allerede på landsmøtet i 1989. Presseorganisasjonene hadde merket seg at journalistutdanning for lengst var blitt en vanlig utdanning, og det å arbeide for å styrke utdanningen ble en del av deres politikk.

Utdanningspolitikken har også de siste tiårene hatt betydning for utviklingen, men på en måte som gjør at det er lettere å se retningen først i ettertid. På slutten av 1980-tallet ble det nedsatt et utvalg ledet av senere utdanningsminister Gudmund Hernes, som først og fremst hadde til hensikt å rydde opp i det som var blitt et litt uoversiktlig utdanningspolitisk landskap etter 20 år med utbygging.

Dette hadde betydning på to måter. For det første ble det igangsatt et arbeid for å samle skoler som befant seg i samme geografiske område. Høgskolen i Oslo, i dag Høgskolen i Oslo og Akershus, var resultat av denne prosessen. For det andre ble det utviklet planer om arbeidsdeling og samarbeid mellom de ulike institusjonene gjennom et system som het Norgesnettet. Det berørte direkte det samarbeidet som allerede var i gang mellom Universitetet i Oslo og Journalisthøgskolen. I Hernes-utvalgets tid var imidlertid fortsatt planen at disse institusjonene skulle utfylle hverandre, ikke bli mer lik hverandre. Men parallelt med dette foregikk altså et arbeid for å etablere et hovedfag i journalistikk.

Fra slutten av 1990-tallet begynte også norske utdanningspolitikere å orientere seg mot Europa, og mot prosessen som senere har fått navnet Bologna-prosessen. En del av de utdanningspolitiske valgene som ble tatt før Bologna-prosessen ble satt i gang, er reversert siden. Tilpasningen til det felles europeiske utdanningsmarkedet har bidratt til å bygge ned skillene mellom de opprinnelige yrkesutdanningene og de tradisjonelle akademiske fagene mer og mer. Høgskolen i Oslo og Akershus ønsker selv i dag å bli universitet. Det er i øyeblikket uklart når det skjer, men uansett er flere journalistutdanninger rundt om i landet allerede lagt inn under universitetene. I øyeblikket er det lærestedets status som avgjør om norsk journalistutdanning er en universitetsutdanning eller ikke.

Dette er status i 2015 for det som het Norsk Journalistskole og som ble åpnet på Gamlebyen skole høsten 1965. Det begynte som et brevkurs, ble en privat skole, og ble så en offentlig utdanning. Det er fortsatt en praktisk utdanning, med det er også en akademisk utdanning. Dette er resultatet av en rekke valg som er tatt gjennom 50 år. I tillegg har selvsagt historien grepet inn, med kulturelle og politiske endringer som ingen hadde forutsett. Slik er all historie - og slik er den 50 år lange historien til den norske journalistutdanningen. 

(Kronikken er basert på innlegget som  Birgitte Kjos Fonn, førsteamanuensis på Institutt for journalistikk og mediefag, Høgskolen i Oslo og Akershus, holdt på jubileumskonferansen til journalistutdanningen 19. november 2015.)