Flere fattige barn i Norge. Hvordan er det mulig?

Kjære dere alle viktige mennesker i Norge: Året er 2016, vi er et av verdens rikeste land. Likevel blir det flere og flere fattige barn.  92 000 barn lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt, ifølge de sist oppdaterte tallene fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. 

Hvordan er det mulig? Hva slags utvikling er dette? 

Dette er deres neste generasjon - dette er menneskene som skal sørge for at Norge skal videreutvikle seg. Det er de som skal sørge for at vårt land forblir et forbilde for andre nasjoner, og ikke minst de menneskene som skal sørge for at Norge skal være et bærekraftig land.

Jeg sitter på universitetet i Danmark, emnet er barn i fattigdom. Jeg kjenner jeg er glad for at jeg ikke er født i et av de andre landene som er representert i klassen min. Alle ser opp til Skandinavia, vi gjør det så utrolig bra.

Så begynner jeg å tenke, dette har jeg hatt om på HiOA (Høgskolen i Oslo og Akershus). Det er faktisk ganske mange barn som er fattige i Norge. «Barnefattigdommen stiger»,  hører jeg en foreleser sier til meg, dette fra en forelesning i august i fjor. Jeg kommer hjem og begynner å lete etter fakta. Jeg  finner en dokumentar. Dokumentaren Barndommens pris fra NRK Brennpunkt fra 2015. Den slår meg så hardt ned i stolen. Jeg blir sittende å gråte i fem minutter før jeg klarer å ta meg sammen. Norge er ikke så bra.

Vi legger ned ungdomsklubber, vi sparer inn på miljøarbeidere/sosionomer på skolen, vi sparer inn på ressurser, vi setter diagnoser i hytt og pine, vi sparer inn på omkostningene vi har på mennesker som trenger hjelp, vi gjør det vanskeligere for de utsatte å klatre oppover i samfunnet, vi hever priser på mat, leiligheter og aktiviteter. Sist men ikke minst, kanskje det mest stusselige med politikken som føres er at vi ikke har hevet barnetrygden siden 1996?

Jeg forstår at politikk er komplekst, fordi det er det en annen foreleser som har lært meg. Det jeg undrer meg over, og som jeg kjenner jeg blir direkte sint på dere for: Ser dere ikke hva som kommer til å bli utfallet av det dere holder på med nå?

Deres kutt fører til mindre oppfølging for familien som allerede sliter, det fører til at barna ikke har et sted å dra til fordi foreldrene ikke kan betale for aktiviteter. Foreldrene må kanskje jobbe altfor mye, og har ikke tid med barna sine. Eller kanskje de er så syke at de ikke klarer å ta ansvar for at barna skal få den fremtiden de fortjener, og foreldrene får ikke riktig hjelp.

Hva skjer da? Jo, barn og unge driver dank.  Og hva skjer når ungdom driver dank? De blir ikke sett, og barna får ikke den oppmerksomheten de trenger for å kunne utvikle seg. Og det,  kjære viktig person som leser dette, kan bli en skummel grobunn for kriminalitet, narkotika, radikalisering og enda verre kanskje selvmord?

Overnevnte er allerede økende problemer, ikke bare i Norge - men i hele Europa. Jeg er bare 23 år, og jeg kan allerede se at det er mye tøffere å være et fattig barn eller ungdom i det materialistiske samfunnet vi til stadighet fortsetter å etablere i lille Norge.

Vi er avhengige av at politikerne snart ser konsekvensen av hva de holder på med. For å kunne etablere gode systemer for å unngå barnefattigdom, trenger vi øremerkede midler. Vi trenger et brennende engasjement, og vi trenger en plan som omhandler alle i samfunnet.

Om du er politiker, om du er ansatt i fylket, kommuner eller skoler. Om du er lærer, pedagog, lege, sykepleier, vernepleier, sosionom eller psykolog: Vi har en jobb å gjøre. Vi må samarbeide. Vi må etablere en demokratisk sirkel som sammen skal bekjempe barnefattigdommen, for det kan ingen av yrkene gjøre alene.

Jeg er fortsatt glad for at jeg er norsk, og at vi er en god velferdsstat. Så misforstå meg rett, det er mye bra arbeid som blir gjort. Men nå må vi begynne å legge litt mer press på det politiske systemet vårt, fordi de barna det er faktisk nøkkelen til vår fremtid. Og jeg mener av hele mitt hjerte når jeg sier dette: NORGE kan ikke ha barnefattigdom i 2016, det er vi for rike til.