Et forkjært vedtak

Høgskolestyret vedtok nylig at «Styret delegerer til rektor å fastsette studieplaner for doktorgradsprogrammene. Styret delegerer til å rektor å fastsette emne- og programplaner på masterstudier for Fakultet for Teknologi, kunst- og designfag. Styret tar det videre arbeidet med utvalgsstrukturen til orientering, og holdes orientert om arbeidet.»

Til grunn for vedtaket lå et notat fra høgskoledirektør Ann Elisabeth Wedø (sak 4/2015). Wedø foreslo å la det være opp til rektor og dekaner om saker skal behandles administrativt av dem selv, eller om myndigheten skal gis til et kollegialt organ (f.eks. et studieutvalg), slik at det ifølge notat vil være opp til rektor og dekaner om slike organer skal opprettes og hvilken myndighet de skal ha.

UH-loven § 9-2(4) sier imidlertid at «Styret selv fastsetter virksomhetens interne organisering på alle nivåer. Organiseringen må sikre at studentene og de ansatte blir hørt.» Intern organisering omfatter opprettelse og nedleggelse av enheter, rollefordeling (oppgavefordeling og ansvars- og myndighetsfordeling) samt samhandlings- og koordineringsmekanismer. I Bernts kommentarutgave til loven (2006) står det at § 9-2(4) er et «delegasjonsforbud»: bestemmelsen sier tydelig at det bare er «styret selv» som kan ta slike organisatoriske beslutninger. Riktignok hevder Bernt at bestemmelsen i henhold til lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 40 (2001–2002)) skal tolkes innskrenkende. Men det er ifølge lovforarbeidene bare styret som kan avgjøre den «interne organiseringen når det gjelder opprettelse og nedleggelse av enheter», og «styringsordninger og sammensetning av eventuelle styringsorgan ved underliggende enheter».

Et studieutvalg med myndighet til å godkjenne studieplaner er slik jeg ser det et slikt selvstendig styringsorgan. Det er altså ikke forenlig med UH-loven § 9-2(4) å hevde at styret har kompetanse til å delegere til rektor og dekaner å utforme utvalgsstrukturen slik Wedøs notat la opp til.

Nå kan det naturligvis innvendes at dette er flisespikkeri og unødig finjuss, og at stivbeint regeltolkning ikke bør stå i veien for fornuftige og enkle løsninger. Men det som fra et perspektiv synes som en fornuftig opprydning ser fra et annet perspektiv ut som usunn maktkonsentrasjon, slik jeg har skrevet om tidligere.

Regler er blant annet til for å hindre maktkonsentrasjon og for å verne mot vilkårlig maktbruk. Det er ikke vanskelig å være enig med professor Bernt i at § 9-2(4) er unødig kategorisk formulert: Styret kan naturligvis ikke bestemme alle mulige detaljer om organiseringen av det daglige arbeidet på instituttene, det er i det minste praktisk umulig å gjennomføre. Faste utvalg med beslutningsmyndighet om vesentlige faglige spørsmål er imidlertid ikke en detalj, det er organer som utgjør en sentral del av beslutningssystemet. Styret bør derfor selv fastlegge beslutningsgangen i viktige saker og ikke overlate dette til rektors/dekaners forgodtbefinnende.