Kilden til innovasjon finnes hovedsaklig i bedriftene selv

PublisertMandag, 4. september 2017 - 11:08-OppdatertMandag, 4. september 2017 - 16:54
Anita Krohn Traaseth deltok i debatt om universitetene og høgskolenes rolle i innovasjon under Arendalsuka. Foto: Siri Ø. Eriksen
Administrerende direktør, Innovasjon Norge
Meninger · Innovasjon. Innovasjonsforskningen viser at de største kildene ikke er universiteter, høgskoler og institutter. Det er helt greit. Det er slik det skal være, skriver administrerende direktør Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth.

Johan Hustad, direktør for NTNU Energi, kommer med en interessant kommentar til Christine Meyers og min deltakelse på seminaret om universitetene og høgskolenes bidrag til innovasjon under Arendalsuka. Det ser ut til at han tolker oss dit hen at universitetene og høgskolene ikke spiller noen viktig rolle for innovasjon i Norge.

Les Hustads innlegg her

Nå blir ofte nyansene borte i debatter av denne typen, og for sikkerhets skyld har jeg gått tilbake og sett på opptaket. Jeg kan berolige Hustad med at jeg ikke har sagt noe slikt og heller ikke ment det.

Det jeg imidlertid har sagt, både ved denne og andre anledninger, er at mange har en feilaktig oppfatning av hvordan universitetene og høgskolene bidrar til innovasjon i næringslivet. Jeg tror vi både overvurderer og undervurderer UH-sektorens betydning for innovasjon. Begge deler er like farlig for utviklingen av en god og fremtidsrettet innovasjonspolitikk.

Vi overvurderer universitetene og høgskolenes betydning fordi mange fremdeles ser ut til å følge en lineær forståelse av forskning og innovasjon. Der skapes ideer og oppfinnelser i UH-sektoren for deretter å bli tatt over av institutter og bedrifter for videre kommersialisering og markedstilpasning. Jeg tror Hustad har en langt mer dynamisk tilnærming enn som så, men la meg likevel si noen ord om hva jeg mener om dette.

Innovasjonsforskningen viser at de største kildene til kunnskap i norske bedrifter er leverandører, kunder og egen kunnskap. Ikke universiteter, høgskoler og institutter. Det er helt greit. Det er slik det skal være.

Ikke desto mindre er det mange som bruker den lineære modellen til å argumentere for at vi trenger mer penger til «fri,» forskerinitiert forskning ved universiteter og høgskoler, under dekke av at dette mer eller mindre av seg selv vil føre til mer nyttig innovasjon i næringslivet. Produktivitetskommisjonens andre rapporter er et godt eksempel på hvordan denne misvisende fortellingen fortsatt lever i beste velgående.

Forkjemperne for denne modellen legger også ofte ensidig vekt på betydningen av «høy vitenskapelig kvalitet» (ofte forstått som publisering i prestisjefylte internasjonale fagtidsskrifter) på bekostning av relevans og andre former for kvalitet. Det kan for eksempel være undervisningskvalitet, kommunikasjon, evne til å tenke på tvers av siloer og samarbeidsevne. Jeg synes dette er problematisk.

Jeg mener absolutt at vi skal satse på både toppforskning og forskerinitiert forskning, men at vi også i større grad må vurdere universitetenes og høgskolenes totale FoU-innsats opp mot samfunnets fremtidige behov for teknologi og kompetanse. Da må vi se universitetenes og høgskolenes læring og innovasjon i sammenheng med den kompetanseutviklingen som foregår i næringslivet, offentlig sektor og det frivillige samfunnet – ikke lineært, men som et system der aktørene lærer av hverandre.

Jeg trakk frem forskningen til Magnus Gulbrandsen og Taran Thune under Arendalsuka. Den viser at det meste av samspillet mellom UH-sektoren og resten av samfunnet ikke skjer via publikasjoner, patenter, lisenser og bedriftsetableringer, men på mange andre måter. Herunder gjennom samarbeid med bedrifter, opplæring av ansatte, foredrag, popularisering av forskning, skoleprosjekter, utplassering av studenter og – ikke minst – samspillet med egne studenter.

Det er derfor jeg også vil hevde at det er godt mulig vi undervurderer universitetenes og høgskolenes betydning for innovasjon i samfunnet. Universitets- og høgskoleforskerne hjelper bedrifter og offentlige institusjoner i deres læring og innovasjonsaktivitet. Og, ikke minst, de sørger for at samfunnet får tilgang på dyktige studenter som vet å finne, forstå og gjøre bruk av relevant kunnskap og avansert teknologi.

Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA arbeider intenst for å styrke slike læringsarenaer, blant annet gjennom klyngeprogrammet. Der finansierer vi samarbeid mellom bedrifter og forskningsinstitusjoner. Innovasjon Norge arbeider også kontinuerlig med å hjelpe bedrifter til å finne frem til relevante kunnskapsmiljøer, om nå dette er andre bedrifter, konsulenter, institutter, universiteter eller høgskoler.

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at NTNU betyr mye for norsk næringsliv, og da ikke bare for de store bedriftene. De bedriftene som samarbeider direkte med NTNUs forskere samarbeider nemlig også med andre bedrifter, som kunder og leverandører, og bidrar på den måten til læring i større deler av systemet.

NTNU er videre en institusjon som aktivt har gått ut over den lineære tenkemåten, blant annet ved å legge vekt på betydningen av store globale og sosiale utfordringer for forskning og undervisning. Det liker jeg. Derfor, Johan Hustad: takk for invitasjonen – jeg kommer!

Innlegget ble først publisert på forskning.no

Ved å melde deg på vil du jevnlig få nyhetsbrev fra Khrono på epost.

Tips oss gjerne om aktuelle saker på tips@khrono.no.

Vennlig hilsen Tove Lie,
ansvarlig redaktør, Khrono

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Har du fått med deg?