«Elev av min eigen trong til Kundskap». Forside av kladdebok av Olav H. Hauge, udatert.
«Lag ting, med poesi!»
«Der er poesi i eit landskap, i ei god laga rive, i ein hage, yver eit hus, i matematikk, i prosa, i vers». Dette skrev dikteren Olav H. Hauge i dagboka si 3. mars 1970.
I forbindelse med den internasjonale poesidagen denne uka er det på sin plass å markere Hauges poesi og poetikk, med utgangspunkt i notatbøkene, diktmanuskriptene og brevsamlingen etter Hauge som er bevart ved Spesialsamlingene.
I Manuskript- og librarsamlinga finn ein antikvariske bøker, kart, aviser og brev. Her er brev av Olav H. Hauge, førsteutgåver av Dickens og gamle kart.
Språksamlinganeinneheld mellom anna grunnlaget for dei norske ordbøkene, og materiale for namnegransking. Samlingane blei overførde frå Universitetet i Oslo til UiB i 2016.
Skeivt arkiv samlar norsk skeiv historie. Arkivet starta opp med det personlege arkivet til Karen-Christine Friele. Arkivet har eit eige skeivopedia.
Spesialsamlingane er tilgjengelege for forskarar, studentar, journalistar, forlag og andre med interesse for historie.
Forside av kladdebok av Olav H. Hauge, udatert.
Hauge var i alle år opptatt av sin egen poetikk, det å reflektere over sin egen poetiske praksis og det å skrive dikt og vers. I dagbøkene til Hauge, publisert i fem bind, kan vi følge de stadig skiftende refleksjonene over det å dikte – arbeidet, gleden og slitet med «å skriva vers». «Den som skal laga vers, bør ikkje vera redd hovudverk», skrev Hauge i mars 1962.
I tillegg til den enorme brevsamlinga etter Hauge, bevarer Spesialsamlingene 165 notat- og skrivebøker og diktmanuskripter. I dette svært omfattende materialet er det fascinerende å følge Hauges arbeid med diktsamlinger og enkeltdikt, hvordan han kontinuerlig reviderer diktene sine, stryker ut vers og verselinjer, for noen dikt en prosess som kan pågå gjennom flere år eller i noen tilfeller flere tiår.
«Olav H. Hauge. Dropar i austavind». Forside av diktmanuskript 1966.
Samtidig kan vi også følge Hauges revisjoner og poetiske praksis i de likeså fascinerende dagboksnotatene, som dette fra 3. januar 1966: «Det vart ikkje noko gjort denne fyremiddagen. Jau, eg fann eit ord, fekk til ei line so ho lyste upp, sa noko, stod der, gav det vesle diktet meining. Sjå der! Det var likevel eit godt dagsarbeid!». Men i noen perioder ble «hovudverken» for påtrengende, ferdige diktmanus ble brent eller kastet, for så å bli rekonstruert ved hjelp av utkast og kladder som finnes i skrivebøkene.
«Lauvhyttor og snøhus». Forside av diktmanuskript av Olav H. Hauge, 1969.
Skrivebøkene og diktmanuskriptene til Hauge er en viktig ressurs for litteraturvitere og forskere. I boka «Eit dikt vert aldri ferdig» (2016) har Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, med utgangspunkt i materialet ved Spesialsamlingene, analysert flere av Hauges diktrevisjoner. Og i en omfattende artikkel i Norsk Oversetterleksikon har Stein Arnold Hevrøy ved Haugesenteret i Ulvik behandlet den samme poetiske praksisen i Hauges oversettelser av utenlandske diktere.
«Olav Hauge, Ulvik, Hakestad». Forside av skrivebok av Olav H. Hauge. Udatert.
Olav H. Hauge skapte ting, med poesi, og skapte poesi av og om ting, hverdagslige ting fra gården på Hakestad i Ulvik – hesjetråd, slegge, sag, ljå, og til og med gårdskatten – ble gjennom kladder og utkast meislet ned og foreviget i korte verselinjer. «Eg vil eit dikt skal vera soleis at du kan bu i det» skrev Hauge i dagboka mandag 4. november 1963. Og nettopp et slikt dikt bygget og skapte Hauge i diktsamlinga «Spør vinden» i 1971.
«Lauvhyttor og snøhus»
Olav H. Hauge: Dikt i samling. Det Norske Samlaget 2008. Foto og omslag av Asbjørn Jensen.
På Høyden tester nå ut Commento som ny kommentarfeltløsning. Logg inn med en Google-konto eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under.
Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang.
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se På Høydens debattregler her. God debatt!
