Kvinnene i akademia er i klart flertall på bachelornivå, men henger langt etter på professornivå. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

«Mange menn får en bedre mentorstøtte enn sine kvinnelige kolleger. De blir gullgutter.»

To europeiske professorer mener akademia trenger nye svar på utfordringen med at kvinnene forsvinner før de når toppen i akademia.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Vi har hørt det før. Kvinnene er i flertall på laveregradsstudier. Flere kvinner enn menn tar doktorgraden. Og så, et sted på vei mot toppstillingene, skjer det noe. Kvinnene blir borte, skriver På Høyden.

Mønsteret er ikke særnorsk. Tendensen er den samme i andre europeiske land. Ledere på alle nivåer sier at «noe» må gjøres. Men hva spør mange.

Les også: Glasstaket er en myte

— Bedre mentorstøtte

— Mange menn får en bedre mentorstøtte enn sine kvinnelige kolleger. De blir gullgutter, som får innside-tips og hjelp til hvordan de kan skrive gode ERC-søknader, sier Athene Donald, fysiker og professor ved University of Cambridge.

Hun mener at institusjonene bør starte å verdsette uvanlige karriereveier. Samt slutte å se på deltagelse på internasjonale konferanse som et tegn på suksess.

— Hvor mange menn har vi ikke sett som reiser rundt på konferanser og holder det samme foredraget igjen og igjen?

— Hvor mange menn har vi ikke sett som reiser rundt på konferanser og holder det samme foredraget igjen og igjen? Hvor ligger eksellensen i dette? Og hvor mange kvinner har ikke sagt nei til de samme konferansene, fordi de ikke vil være borte fra barna sine?

Gutteklubber

Athene Donald mener raskere når lengre enn kvinner, fordi de får tilgang til en helt annen kapital enn sine kvinnelige kolleger. De blir invitert inn i uformelle rom, de får en annen backing enn kvinnene. 

— Tall fra Cambridge viser at på doktorgradsnivå er kjønnsbalansen 50/50. På professornivå derimot, er skjevheten stor. Kvinnene har falt fra, spør Athene Donald,

Hun er til stede på EuroScience Open Forum for prøve å finne nye svar på det gamle spørsmålet om hvorfor kvinnene forsvinner fra førstestillingene.

Internasjonal anerkjennelse bør vurderes høyere enn mobilitet

Moderinstitusjonene har ansvar

Athene Donald får støtte fra en kvinnelig kollega fra universitetet i Leuven, Belgia.

— Jeg mener det er på tide å starte å vurdere internasjonal anerkjennelse høyere enn mobilitet, sier professor Conny Aerts.

— Vi må identifisere hinderne, og finne ut hvordan vi kan komme oss forbi dem. Selv tror jeg at moderinstitusjonene må ta noe av ansvaret, sier hun, og peker på at universitetene ofte behandler de mannlige talentene ulikt fra de kvinnelige.

Selv har hun opplevd ubehaget med å fortelle lederen sin at hun var gravid. Hun vet hvordan det er å bli nedsyltet i komitéarbeid, fordi alle ville ha med “en kvinne”. Og det betydde henne, den eneste kvinnen på instituttet.

— Kvinner må lære å skrive gode søknader

— Kvinner trenger rollemodeller og oppmuntring. De trenger støtte til å skrive gode søknader. Altfor ofte er de for forsiktige i evalueringen av seg selv, mener hun.

Og hun legger til:

— Hvor ofte har du ikke hørt en kvinne si at “Jeg føler ikke jeg har nok erfaring. Jeg er redd jeg ikke vil kunne gi det de krever. Jeg har ikke tyngden. Jeg vil ikke ha alt ansvaret for prosjektet” som unnskyldning for å ikke søke på en utlysning? spør hun.

Hun mener kvinner bør få god opplæring i hvordan de skal skrive søknader som sikrer dem ekstern finansiering.

— Drill kvinnene i hvordan de kan skrive gode søknader, sier hun.

— Kutt pengestøtten

Hun ønsker også at institusjonene var betraktelig hardere i sine krav om kjønnsbalanse over hele linja:

— Når noen skal nomineres til en utmerkelse, krev at like mange kvinner som menn står på lista. Har ikke en konferanse like mange kvinner som menn blant innlederne, kutt pengestøtten. Når store avgjørelser skal tas ved institusjonen, sjekk at beslutningsgrunnlaget kommer ut fra et tilstrekkelig stort mangfold av mennesker.

Tallenes tale

Å oppnå en jevn kjønnsbalanse er ikke noe som kan vedtas, eller fikses i en rektorperiode. Det er en varig øvelse, mener forskerne. Noen former for diskriminering skjer i det skjulte, og uten at noen av de involverte har en intensjon om å diskriminere.

Hvordan skal man angripe med den ubevisste, umotiverte diskrimineringen? Den som ingen ønsker, og som ingen er klar over at de selv bidrar til?

Athene Donald mener man kan starte med tallene.

— På hvert institutt bør de bryte ned tallene for sin avdeling. De bør se på statistikken, og deretter formulere et narrativ rundt tallene. Hva er det de forteller oss?

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS