Annika Ekdahl med et av sine kunstverk som ble hengt opp i Pilestredet 32 rett før påske. Foto: Morten Nordström
Annika Ekdahl med et av sine kunstverk som ble hengt opp i Pilestredet 32 rett før påske. Foto: Morten Nordström

Ny kunst på HiOA

Annika Ekdahls to billedvever kalt «Follow Me» ble rett før påske montert i en av kantinene på Høgskolen i Oslo og Akershus. Kunstneren selv føler seg som om hun akkurat har fullført Vasaloppet.

Publisert   Sist oppdatert

De to billedvevene som nå er montert hos høgskolen, heter Follow Me. Skinne og Follow Me. Vokse.

Verkene av Annika Ekdahl er det siste av tre større utsmykninger i regi av Koro i Andrea Arntzens hus, eller Pilestredet 32, som er en del av Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Kunstneren beskriver selv at den første veven, handler om å forstå, tenne lys, oppfatte og oppleve – mens den andre tematiserer det å plante, vokse, mulighet til å utvikle røtter og å leve. I det første motivet sees blant annet en kvinne som tenner et lys, i det andre en gutt som vanner.

Åpent oppdrag

Koro har intervjuet Ekdahl i forbindelsen med at de nye kunstverkene kom på plass. Ekdahl uttaler i en artikkel på koro.no blant annet:

— Oppdraget jeg fikk var veldig åpent, men stedet var gitt og kunstverkene skulle selvfølgelig være relevant for dem som ferdes her. Jeg har jobbet på høgskole selv, og tenkte mye rundt dette med utdanning; Hva er det? I begge arbeidene sees det er skikkelse i gul refleksvest som det står Follow me på, hentet fra dem som hjelper flyene inn og ut fra gaten. Da det ene teppet var med på en utstilling, så havnet jeg i en samtale med en rastløs svensk embedsmann hvor jeg begynte å snakke litt detaljert om hva jeg hadde tenkt med motivene – og da avbrøt han meg og sa: Jeg skjønner, jeg skjønner – det handler om å lære og fly. Det var jo ikke akkurat slik jeg hadde tenkt på det i utgangspunktet, men samtidig var det riktig.

Jobbet med verkene i tre år

Annika Ekdahl har jobbet med de to billedvevene i over tre år. Ekdahl vever gobelenger, en sjanger som en gang i tiden hadde ekstremt høy status.

Prosjektet har også hatt sin egen facebookside, «Follow me»der man finner mange bilder fra hele prosessen.

— Alle de store kongehusene hadde hundrevis av gobelenger. Populariteten kom dels av eksklusiviteten, men også av selve håndverket – at det var vanskelig arbeid. Når jeg ser på mine egne produksjoner, så tenker jeg at de er et eksempel på hvordan gobeleng kan forstås og brukes i dag. Vi har et annet syn på tid nå, og man kan selvfølgelig spørre seg om det fremdeles er relevant med et så tidkrevende arbeid. Min erfaring, etter mange år, er at det er relevant. Man ser fremdeles verdien i at arbeid tar tid, uttaler Ekdahl til Koro.

Tilstede ved monteringen, fra venstre: Vidar Holum (HiOA), Trude Schjelderup Iversen (KORO), Solveig Aalberg (leder av kunstutvalget) og Svein Bjørkås (KORO). Fotograf: Martin Nordström

Detaljrikt

Begge veggteppene har også en rekke ulike dyr, og hvert av dem refererer til historiske gobelenger hvor samme dyr finnes.

— Jeg ville sette meg, og arbeidet, inn i en historisk kontekst, forklarer Ekdahl.

Dyrene hun vever inn, kommer ikke fra leksikon med detaljerte bilder fra dyreverdenen – men et ganske annet sted.

— Første gang jeg var her, på byggeplassen hvor bygget skulle komme, så gikk jeg etterpå rett til en lekebutikk og kjøpte en hvit hest. Det er de jeg alltid bruker, de små dyrene i plast man får kjøpt i lekebutikker. Hesten jeg kjøpte har blitt til en enhjørning i gobelenget. Hver eneste detalj jeg har vevd inn, kan jeg fortelle hvor kommer fra. Slik har det vært i alle arbeidene mine de siste tjue årene, jeg vever inn det som er rundt meg. Det gjør jeg for å bekrefte at jeg er veldig glad i menneskene rundt meg, og synliggjøre hverdagen, sier hun.