Musikk-medisineren

— Disiplin, sier Bjørn Tore Gjertsen.

— Det er en av fellesnevnerne.

Gjertsen er professor ved Klinisk institutt 2 ved Det medisinske fakultet ved UiB, prosjektleder ved Centre for Cancer Biomarkers, som er et Senter for fremragende forskning, og i tillegg forskningssjef og overlege ved Haukeland universitetssykehus. Men han kunne endt opp et helt annet sted – hadde det ikke vært for det som kunne blitt levebrødet: Musikken.

For da Bjørn Tore Gjertsen midt på 1980-tallet kom til Bergen for å studere medisin, var det rett og slett fordi han hadde fått tilbud om å spille i Eikanger-Bjørsvik Musikklag, et av Norges og Europas aller beste brassband. Et brassband er altså et musikkorps der det bare er messinginstrument, i tillegg til slagverk.

— Hadde det ikke vært for at jeg fikk plass i korpset, hadde jeg kanskje endt som student i Trondheim – og kanskje til og med studert noe annet, sier Gjertsen.

Teppelagt øvingsskap

53-åringen har kontor i lab-blokken på Haukeland universitetssykehus. Som student tilbrakte han mange timer på ulike laboratorium – av ulike grunner.

— Jeg tenkte at jeg ikke kunne øve på hybelen, så jeg øvde på kveldstid, på laboratorium her. Men etter hvert fant jeg ut at jeg kunne øve på hybelen også. Hun i etasjen over meg var tunghørt, og han som bodde over henne igjen spilte selv keyboard – og trodde jeg spilte fiolin, ler Gjertsen, og forteller at han fikk kledd et klesskap med teppeprøver han fikk fra familien og slik fikk et nesten lydtett øvingsrom. Og, for ordens skyld, det er kornett, ikke fiolin, som er instrumentet hans.

Men det var altså denne disiplinen. Det er den Gjertsen mener er en fellesnevner mellom forskere og gode musikere.

— Det er nok en overhyppighet av leger som spiller et instrument. Det kan selvsagt handle om at man ønsker å uttrykke seg kunstnerisk. Men samtidig er det noen av de samme evnene man trenger: Evnen til å pugge og repetere og huske. Og i tillegg trenger man selvdisiplin til å øve. Dette er noe musikere deler med toppidrettsutøvere, sier Gjertsen.

Måtte nøye seg med orgel

Selv var han et barn som lengtet etter å bli gammel nok til å spille i korps, men måtte først nøye seg med et orgelkurs. Legefarens arbeid gjorde at familien flyttet litt rundt, men i 3.klasse på Kronstad skole i Bergen ble det endelig aspirantopplæring. Senere flyttet de til Emblem på Sunnmøre og deretter til Florø.

— Da vi bodde på Emblem hadde Ålesund symfoniorkester øving før timene på musikkskolen. Jeg satt utenfor og hørte dem spille – det var helt fantastisk, sier Gjertsen, fremdeles oppglødd.

Han flyttet til Manger i Hordaland for å gå på Manger folkehøgskole tidlig på 1980-tallet, faktisk før han gikk på videregående. Der traff han den de aller fleste messingblåsere, i hvert fall på Vestlandet, vet hvem er: Tom Brevik. Brevik startet brassbandlinjen på folkehøgskolen i 1979, han har dirigert både Eikanger-Bjørsvik Musikklag og Manger Musikklag – og fått Kongens fortjenestemedalje i sølv for innsatsen sin.

— Det Tom Brevik bygde opp – det viser at dersom man inspirerer mennesker og legger til rette, kan det bli topp miljø ut av tilsynelatende ingenting. De menneskelige ressursene er ofte større enn man tror, sier Gjertsen.

— Kan dette overføres til forskning?

— Ja, dersom man tilbyr god undervisning og gode lærere kan norske studenter bli helt i verdenstoppen, se bare på Moser-paret ved NTNU. Og når noen er der, drar man med seg andre. Setter man så til en dose internasjonalisering, som da Tom Brevik hentet den legendariske dirigenten Michael Antrobus fra London til Manger, ja da tar det av.

Måtte velge

Men hva er det med denne korpsbevegelsen? Fellesskapet, mener Gjertsen.

— Man lager en gjeng, og mange av oss er lagspillere. Da jeg valgte å søke utdanning i Bergen, var det fordi jeg allerede hadde venner som skulle spille i Eikanger-Bjørsvik, sier han.

— Det var en opplevelse å få spile på det nivået jeg gjorde, sammen med så flinke folk. Jeg lærte å gjøre noe på høyt nivå, det har jeg hatt stor glede av.

Men mange ting tar en gang slutt. Flygelhornet Gjertsen har tatt med til kontoret er ikke så mye i bruk lenger, selv om han spiller en del hjemme, og i perioder har spilt i storband. Han måtte ta et valg.

— Jeg var med på vinne NM med Eikanger-Bjørsvik. Men like etter gjorde jeg det veldig dårlig på kjemieksamen. Da skjønte jeg at jeg måtte velge. Når man spiller på et så høyt nivå, er det forventet at man stiller på to øvinger fast i uken og i tillegg setter av annenhver helg.

Da 15 år gamle Bjørn Tore Gjertsen kom til folkehøgskolen, var han innstilt på at det var musiker han skulle bli. Men i løpet av året mente han selv at han ikke var god nok – og mente selv at han skulle utviklet seg mer. I ettertid ser han at året kanskje i hvert fall delvis kunne blitt brukt på en annen måte – og at han kanskje også var flinkere enn han selv trodde.

— Jeg kunne nok øvd mindre på kornetten og heller brukt litt tid på å lære meg mer om musikk, for eksempel noe piano og hvordan man komponerer musikk. Men jeg lærte direksjon, det har jeg hatt glede av, sier Gjertsen, og fortsetter:

— Jeg opplevde at det var litt lite kreativitet i brassbandmiljøet – selvsagt med noen unntak. Torstein Aagaard-Nilsen, som også kom til Manger, har skrevet ny musikk, men da jeg snakket med korpsvenner om at jeg likte blues og jazz, og trompetistene innen den retningen, var det lite forståelse å hente. Det tror jeg har endret seg mye siden min tid.

Hans beste kjøp

Flygelhornet, som ser ut som en slags stor kornett, og har en mykere lyd, kjøpte Gjertsen for 1500 kroner i en nå nedlagt butikk i Marken i Bergen. Hans beste kjøp, ifølge han selv. Før den tid hadde han blant annet faktisk ødelagt en esskornett, som er den minste av kornettene. Nå har han et veddemål gående med en pasient. Taper Gjertsen, blir det mer spilling på han.

— Men jeg er ikke med i verken korps eller storband nå. Jeg har dessuten fått beskjed fra en jeg kjenner om at nivået i elitekorpsene nå er mye høyere enn det var da jeg var med, humrer han.