— Vi må som institusjonsledere si tydelig ifra når grenser overskrides., skriver rektor på Universitetet i Oslo, Svein Stølen, om selvstyre og diskusjonen rundt Nord universitet. Foto: Øystein Fimland

Politisk styring og selvstyre for universiteter og høgskoler

Selvstyre. Den pågående debatten om forslag ved Nord universitet om å legge ned studiesteder, stiller tydelig spørsmål om hvorvidt universitet- og høyskolesektorens autonomi respekteres, skriver Svein Stølen, rektor på Universitetet i Oslo.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det pågår ulike debatter om institusjonell autonomi i akademia verden over. Eksemplene spenner fra et politisk ønske om å legge ned kjønnsforskningen i Ungarn, til Nigel Farages signal om å legge ned Europastudier på britiske universiteter dersom han skulle komme til makten. Også i de nordiske landene, som er preget av høy offentlig finansiering av universiteter og høy tillit mellom myndigheter og universitet, foregår det en intens debatt om balansen mellom institusjonell autonomi og myndighetenes ansvar/styring, selv om debattene ikke på noen måte er så fagnære og ekstreme.

Den pågående debatten om forslag ved Nord universitet om å legge ned studiesteder, stiller likevel tydelig spørsmål om hvorvidt universitet- og høyskolesektorens autonomi respekteres.

Statsråden inngripen utfordrer etter min mening etablert praksis for styring av universitetene.

Svein Stølen

Universiteter og høgskoler finansieres i all hovedsak over statsbudsjettet, og er organisert som forvaltningsorgan med spesielle fullmakter. Etatstyring, tildelingsbrev og utviklingsavtaler gir politikere legitim innflytelse gitt dagens organisering. Dette gir rammer og mål. Her er også regionale hensyn nødvendigvis legitime, ikke minst i lys av utviklingen av et bredt og diverst universitetssystem. Så hvorfor reageres det da på statsrådens innblanding i denne saken?

Det politisk uttalte målet med strukturreformen var økt kvalitet, en helt legitim politisk målsetning. Dette var en politisk initiert reform, som sektoren besvarte med ulike typer fusjoner. Iverksettingsprinsippet var frivillighet og basert på tillit til at aktørene selv ville finne frem til løsninger. En utfordring i den pågående konflikten, slik den er sett utenfra, er at statsråden først møter opp i et styremøte ved Nord universitet og signaliserer misnøye med den faglige kvaliteten og etterlyser konsentrasjon og prioriteringer for å styrke forskningen og kvalitet i utdanningene. Når styret følger opp og varsler tiltak som blant annet nedlegging av studiesteder, sender statsråden ut brev om at et av studiestedene ikke skal legges ned uten nærmere begrunnelse.

Dette viser utfordringen med å etterleve prinsippet om å styre i det store og ikke gripe inn i enkeltsaker. Universitetenes autonomi forutsetter forutsigbare og konsekvente styringssignaler og respekt for institusjonenes styringsorganer. Statsråden inngripen utfordrer etter min mening etablert praksis for styring av universitetene. Samtidig undervurderer jeg ikke verdien av tillit i styringsforholdet og av åpne kommunikasjonskanaler mellom eier og institusjonene. Det er en del av den nordiske modellen vi ikke skal skusle bort.

Hvorfor er autonomi viktig i denne sammenheng? Hvordan kopler institusjonell autonomi til akademisk friheten og universitetets rolle som arnested for fri kritisk tenkning, søken etter sannhet, forståelse og erkjennelse? Vi anerkjenner politiske myndigheters ansvar for det høyere utdanningssystemet. Autonomien er likevel, innen de tydelige rammer gitt via etatstyring, tildelingsbrev og utviklingsavtaler, kun begrenset av lover og regler, og denne autonomiens begrunnelse er mangfoldig. Den beskytter ikke minst universitetene fra direkte politisk og økonomisk styring. Universitetene kan ikke være problemløser og oppfylle politiske forventninger uten autonomi. Denne autonomien er bra for staten. Universitetene som institusjon er en bærende pilar i vårt liberale demokrati, som sikrer langsiktighet i samfunnsutviklingen.

UH-lovens paragraf 9.1. sier klart at styret er det øverste organet ved institusjonen. Det har ansvar for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet og for at institusjonene drives effektivt og i overensstemmelse med de lover, forskrifter og regler som gjelder, og de rammer og mål som gis av overordnet myndighet. Men at politiske myndigheter intervenerer på denne måten i en pågående sak er svært uheldig. Jeg håper at dette forblir et enkeltstående tilfelle.

Universitetets autonomi er knyttet til dets samfunnsoppdrag, virksomhetens egenart og posisjonen universitetet historisk har hatt og utviklet i samfunnet. Universitetet må dermed opptre på en slik måte at vi ikke mister tillit. Det er en autonomipakt, og i tråd med denne må universitetene bruke sin frihet til å søke sannhet og erkjennelse, fremme fri trekning, en kritisk offentlighet og forvalte kunnskap som et offentlig gode. Med det følger også det akademiske institusjonelle ansvaret for å delta i arbeidet med å svare på samfunnets store spørsmål og til å være tydelige bidragsytere i den offentlige samtalen. Universitetenes autonomi må være levende, dynamisk og dialogisk, ikke statisk og monologisk.

På mange måter er det bra at denne problemstillingen dukket opp nå i en tid hvor UH-lovutvalget er i arbeid. Dette gir anledning til diskusjon om politisk styring og institusjonell autonomi. Jeg tror vi bør bli flinkere til å holde en armlengdes avstand og bli mer bevisste på hvor grensen mellom politikerne og institusjonene går. Vi må som institusjonsledere si tydelig ifra når grenser overskrides.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS