Debatt ● halvard haukeland fredriksen
Dyr og dårlig sensurordning
I tilfeller hvor det er forskjell på karakteren i første og andre runde, er det større sannsynlighet for at det er den opprinnelige karakteren som var «riktig» og den endelige karakteren som er «feil».
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Konsekvensene av kravet til to sensorer på alle eksamener begynner å vise seg nå som undervisningsplanene for neste studieår utarbeides. Ettersom endringen ikke ble fulgt opp med friske penger, er det uunngåelig at ressurser må flyttes fra undervisning til prøving.
Samtidig rammes gode forslag om alternative prøvingsformer som krever at sensorene leser flere tekster i en mappe, eller som kombinere muntlig og skriftlig eksamen. Resultatet blir ikke bare dårligere undervisning, men også dårligere, i betydningen mindre variert, prøving.
Disse konsekvensene er løftet frem gjennom en rekke innlegg i Khrono, og må ha vært velkjent for Stortinget da kravet til to sensorer ble vedtatt før valget. Ettersom endringen fikk tilslutning fra alle partier, kan det synes håpløst å prøve å få den nye regjeringen til å ta saken opp til ny vurdering. Alle partier mener visst at studentenes rettssikkerhet styrkes med to sensorer.
Dersom spørsmålet om klagerett trekkes inn i debatten, avtegner det seg imidlertid et alternativ som vil innebære reell styrking av studentenes rettssikkerhet og samtidig begrense økningen av sensurkostnadene:
Frihet for institusjonene til å nøye seg med én sensor i tilfeller hvor rettferdig sensur kan sikres gjennom sensormøter, gode sensorveiledninger mv., kombinert med en rett for studentene til å sende en begrunnet klage til to klagesensorer.
Inspirasjon til en slik endring av sensurordningen kan søkes i den delen av det offentlige Norge som kan mest om rettssikkerhet – rettsvesenet. I norske tingretter avgjøres daglig svært viktige saker av én dommer. Dersom en part mener dommerens vurdering er feil, kan saken ankes inn for lagmannsretten, hvor den vil bli avgjort av tre dommere.
Anken må selvfølgelig være begrunnet, og ankesaken vil langt på vei handle om tingrettens vurdering var riktig eller feil. At det skulle bidra til økt rettssikkerhet for partene om tingrettens dom ble holdt hemmelig for lagmannsretten, er for jurister en absurd tanke. Rettssikkerheten ivaretas gjennom muligheten til å påvise svakheter i tingrettens dom, og kreve at en høyere rettsinstans forholder seg til disse innvendingene. Det klassiske bildet av Justitia med bind for øynene henspiller på at dommerne skal være upartiske, ikke at de skal være uten kunnskap om sakens forhistorie.
En gjeninnføring av reell klagerett vil bringe sensurordningen i samsvar med den selvsagte hovedregelen i norsk forvaltningsrett: forvaltningsvedtak må kunne påklages (forvaltningsloven § 28). Forarbeidene til lovendringen som i 2014 erstattet klagesensur med omsensur forholdt seg ikke til den etablerte oppfatningen i norsk forvaltningsrett av at det kreves «tungtveiende grunner» for å begrense klageretten.
Da departementet i sommer forkastet Aune-utvalgets enstemmige forslag om å gå tilbake til ordinær klagebehandling, vedgikk man at blind omsensur er et unntak fra forvaltningslovens hovedregel om at en sak skal være så godt opplyst som mulig. Noen refleksjoner knyttet til hvilke konsekvenser dette har for studentenes rettssikkerhet, finnes det ikke spor av.
Mangelen på reell klageadgang er særlig problematisk for større selvstendige arbeider, som masteroppgaver. Flinke studenter som jobber over en lengre periode med et selvvalgt tema vil tidvis ha bedre oversikt over kilder og litteratur enn sensorene, og det kan nok dessverre skje at slike oppgaver ikke alltid ytes full rettferdighet i sensuren.
I den første tiden etter at klagesensuren ble erstattet av omsensur, hendte det at studenter som ikke hadde fått med seg endringen sendte inn begrunnede klager. Jeg husker særlig en slik klage, hvor studentens innvendinger mot sensorenes vurdering syntes å ha mye for seg. Svaret til studenten måtte likevel bli at loven forbyr fakultetet å oversende innvendingene til de nye sensorene, og at det derfor ikke var annet å gjøre enn å håpe at den nye sensuren ville føre til en bedre karakter.
I Aune-utvalget var det enighet om forslaget om å gjeninnføre klagebehandling av sensurvedtak. I den etterfølgende høringen mente imidlertid studentorganisasjonene at faren for «lojalitetsbånd» mellom sensorene tilsa at ordningen med omsensur måtte videreføres.
Departementet sluttet seg uten videre til denne utilslørte mistillitserklæringen: Gjeninnføring av vanlig klagebehandling vil ifølge departementet føre til at klagesensorene tar «utenforliggende hensyn». Det er utenkelig at Justisdepartementet skulle finne på å gi uttrykk for samme mistillit til norske dommere.
For Aune-utvalget var det et poeng at erfaringene med omsensur fra de juridiske fakultetene, med sine svært store studentkull, er at ordningen har en innebygd slagside i favør av studentene som krever en ny vurdering fra blinde sensorer:
Siden det ofte er studenter med resultater i det lavere sjiktet som klager, får de nye sensorene et skjevt bilde av nivået. Studenten som på sviktende grunnlag får endret en C til en B er nok fornøyd, men det er urettferdig overfor alle andre.
Samtidig er det fare for at enkelte sensorer overkompenserer for denne skjevheten, med den følge at en del studenter opplever at omsensuren faktisk fører til en dårligere karakter. Som oppsummert av Aune-utvalget: Den nye sensuren er kvalitativt dårligere.
Eller sagt på en annen måte: I tilfeller hvor det er forskjell på karakteren i første og andre runde, er det større sannsynlighet for at det er den opprinnelige karakteren som var «riktig» og den endelige karakteren som er «feil», enn omvendt.
Med det nye kravet til to sensorer på alle eksamener er det fare for at sensuren alt i alt blir enda dårligere, ikke bedre
Halvard H. Fredriksen, professor og visedekan ved Juridisk fakultet (UiB)
Med det nye kravet til to sensorer på alle eksamener er det fare for at sensuren alt i alt blir enda dårligere, ikke bedre. På jusstudiet i Bergen kvalitetssikres sensuren gjennom omfattende sensorveiledninger og en ordning med nivåkontroll som innebærer at et stort antall grensetilfeller sendes inn til den emneansvarlige.
Selv om det vel er slik at to sensorer isolert sett er bedre enn en, blir sluttresultatet fort omvendt dersom ressurssituasjonen fremtvinger minimumsvarianter av sensorveiledningene og bortfall av nivåkontroller og sensormøter.
Løsningen må være å endre universitets- og høyskoleloven slik at det igjen er opp til institusjonene å vurdere om det er behov for mer enn en sensor på den enkelte eksamen, men kombinert med en rett for studentene til å sende en begrunnet klage til to klagesensorer. Det er ennå ikke for sent å få dette på plass – tosensorordningen trer som kjent først i kraft 1. august neste år.
For en fersk statsråd er det en sjelden mulighet til å styrke studentenes rettssikkerhet, frigjøre midler til bedre undervisning og vise sårt tiltrengt tillit til både institusjonene og sensorene, og alt dette uten at det koster en eneste krone. Noe egentlig tilbaketog for dagens regjeringspartier er det heller ikke:
Stortinget diskuterte tosensorordningen løsrevet fra klagespørsmålet, fordi den forrige regjeringen ikke ønsket å følge opp Aune-utvalgets forslag om klagesensur. Når utdannings- og forskningskomiteens medlemmer fra Ap og Sp (og SV) støttet innføring av krav om to sensorer «som en styrking av studenters rettssikkerhet», må det være enda bedre med et system som gjør at studentene kan kreve to-instansbehandling fra i alt tre sensorer.
Les også:
Følg flere debatter på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Ny læringsteknologi kan bidra til økt læringsutbytte
Hvor er oljepengene når vi trenger dem?
Student ble utestengt i ett år for fusk. Nå har hun tapt to rettssaker
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
Mest lest
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Takk og farvel, masteroppgaven
I Kjerkol-sakens kjølvann
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?