To professorer og en førsteamanuensis stiller spørsmål ved om OsloMet fungerer demokratisk. Foto: Benjamin Ward/OsloMet
To professorer og en førsteamanuensis stiller spørsmål ved om OsloMet fungerer demokratisk. Foto: Benjamin Ward/OsloMet

Det store demokratiunderskuddet og koloniseringen av OsloMet

OsloMet. Om vi har reell involvering og inkludering eller om universitetet preges av et demokratisk underskudd og mangel på medvirkning, er det faktisk de styrtes privilegium å avgjøre, skriver Ragnar Audunson, Anders Breidlid og Dag Flater Hwang.

Publisert   Sist oppdatert

— Demokrati råder på OsloMet, proklamerer Curt Rice 21. august i sitt svar til vårt innlegg i Khrono 17. august.

Men demokrati kan ikke proklameres. Om vi har reell involvering og inkludering eller om universitetet preges av et demokratisk underskudd og mangel på medvirkning, er det faktisk de styrtes privilegium å avgjøre.

Når alle fakultetene, hovedtillitsvalgt Anders Lyng i NTL, Forskerforbundets hovedtillitsvalgte Erik Dahlgren og hovedverneombud Marthe Tang gir uttrykk for at involvering, kommunikasjon og medvirkning i forkant av beslutninger ikke fungerer, da beskriver det virkeligheten slik den faktisk er i organisasjonen. Så enkelt er dét. En god ledelse må ta slikt på alvor. Det er trist at Rice ikke gjør det, men i stedet avviser virkelighetsbeskrivelsene med proklamasjoner om at alt er bare vel.

Om universitetet fungerer demokratisk eller ikke, avgjøres av tre ting:

For det første, kommunikasjonen mellom ledelse og styret på den ene siden og resten av organisasjonen på den andre. Om ledelsen og styret sitter i sin egen lille boble uten å stå i dialog med organisasjonen ellers kan det ikke råde noe demokrati.

Den engelske skiltingen viser det krypende mindre-verdighets-komplekset om at norsk ikke er bra nok på OsloMet.
Dag Flater Hwang, Anders Breidlid og Ragnar Audunson
OsloMet

For det andre, at ledelsen lytter. En av Norges mest kjente statsvitere og organisasjonsforskere, Johan P. Olsen, har sammen med James March beskrevet hvordan ledere ofte ber om utredninger, sender saker på høring osv. for så å legge innspillene i en skuff. Når neste beslutning skal tas, ber de om nye utredninger og høringer som havner samme sted. For standpunktet er allerede tatt. Høringene og involveringene er pynt og symboler som skal dokumentere formell oppslutning om en beslutningsnorm, men betyr ikke noe reelt.

Slik ser det ut til å fungere på OsloMet også. Man involverte mange i navneprosessen. Det betyr likevel ikke stort, når bare rektors forslag kom fram til styret. Som Stefan Andre Johnsen skriver i sin kommentar på Khrono: «Jeg sitter også igjen med et inntrykk av at det meste av sakene jeg ser som kommer på høring til fakultetene eller hvor fakultetene inkluderes slik du [Rice] sier så blir det uansett det opprinnelige forslaget som kjøres gjennom, og at de innspillene vi kommer med sjelden tas til følge».

En tredje grunnleggende forutsetning for demokrati er en ledelse som har et minstemål av ydmykhet og evne til å erkjenne at også kritikere kan ha noen poeng. Den ydmykheten ser Rice ut til å mangle. Når de to største fagforeningene kritiserer manglende involvering og kommunikasjon og når alle fakultetene beskriver mangelfull kommunikasjon og involvering av organisasjonen knyttet til sentrale prosesser og beslutninger, er det ifølge Rice de som ikke har forstått i hvilken grad demokratiet råder på OsloMet. Og til tross for en offentlig debatt der presse, Språkrådet, fagfolk på språk som Helene Uri og praktisk talt alle som har ytret seg, har dømt den «engelsknorske» skiltingen nord og ned, har ikke Rice vært villig til å erkjenne at kritikerne har et eneste poeng. Det er kritikerne som ikke har skjønt noe og som – for å sitere svaret Rice ga til Eva Grinde i Dagens Næringsliv – serverer «en salig blanding av faktafeil og svulstig retorikk». Rices uttalelser i media viser at han ikke kan forklare hvorfor OsloMet som det eneste universitet i Norge skilter universitetsområdet primært på engelsk. Det blir det satirer av.

Apropos avkoloniseringsdebatten i akademia som har rast i dagspressen i sommer. På OsloMet skjer det motsatte: en kolonisering av et norsk universitet der det norske språket blir undertrykt fordi rektor enten ønsker det, eller ikke skjønner den kultur- og språkkollisjon som han har startet. Hvilken norsk universitetsrektor ville ha funnet på å skilte universitetet primært på engelsk? Som en kollega sa: den engelske skiltingen viser det krypende mindreverdighetskomplekset om at norsk ikke er bra nok på OsloMet.

Men så har vel Curt Rice vært flink til å synliggjøre det nye universitetet? Det er flott at OsloMet nå er blant de mest synlige universitetene og høgskolene i Norge. Det viser at vi har gode fagmiljøer som leverer forskning, formidling og utdanning av høy kvalitet som offentligheten er interessert i. Som det sies i en analyse lagt til styrepapirene i september: «Det meste og den mest positive delen av synligheten vår er forskningsformidling.» Og heldigvis er det nettopp rapporter om den faglige virksomheten ved universitetet som utgjør hovedtyngden av medieoppslag.

Men så kommer den synliggjøringen som universitetets ledelse står for og som særlig har vært knyttet til navnet og skiltingen. Den har dessverre gjort universitetet til gjenstand for negativ og satirisk omtale i media og den gjør at mange ansatte føler seg beklemt av den måten universitetet framstår på. Det gir ikke akkurat drahjelp, når vi ansatte nå skal ta fatt på hverdagsjobben med å utvikle universitetet.

Styret har et ansvar for å gripe inn og rette opp i forholdene, når det er åpenbart at universitetsdemokratiet ikke fungerer etter forutsetningene. Og kan styret rolig se på ledelsens handlemåte i saken om skilting og den svært negative omtalen og til dels latterliggjøring i offentligheten som dette har ledet til?

Vi oppfordrer styret til sterkt å vektlegge evnen til å lytte, inkludere og opptre smidig, når de i den forestående rekrutteringen til rektorstillingen ved OsloMet skal vurdere kvalifikasjonene til de ulike kandidatene