Syrias fullstendige mareritt

Jeg finner ingen grunn til å stille spørsmål ved politiske enkeltheter i denne filmen. Den påstår for så vidt en del forhold knyttet til konfliktlinjene som muligens kan diskuteres. Ikke minst fordi den i stor grad lar sivile enkeltaktører legge fram sine synspunkter. Jeg har ikke tilstrekkelig kunnskap om regionen til å sette spørsmålstegn ved dette.

Og jeg oppfatter heller ikke at dette er det viktigste jeg som publikum kan gjøre.

Jeg så filmen på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). Der var også regissør Evgenij Afineevsky. Jeg spurte ham etter filmen hvordan han så på film som et verktøy for å fortelle fram slike historier. Han svarte blant annet at det er svært viktig å hjelpe folk i krigsområdene til å få et samlet bilde av hendelsene. Mange av dem han hadde snakket med var dårlig orientert om hendelser i andre regioner enn der de selv befant seg. Dessuten ønsket han å opplyse særlig unge mennesker i alle andre land. I USA, der han nå bor, og for eksempel i Norge: ”Når dere går ut fra denne visningen vil dere ha dette stoffet med dere og forhåpentlig snakke om det”.

Derfor velger jeg i denne anmeldelsen å gi et lite bidrag til denne samtalen.

I «Cries from Syria» følger vi utviklingen fra den arabiske våren og fram til nå. Vi møter mange sivile aktører, ikke minst en god del barn, som forteller om sine opplevelser. I følge filmen var det tagging mot regimet, utført av barn på 12-13 år som satte den store motstandskampen mot Assad i gang. Inspirert av den arabiske våren rådet en optimistisk stemning i Syria våren 2011. Assad var raskt ute med å kalle regimets motstandere terrorister. Borgerkrigen kom raskt i gang da den frie hæren ble dannet, i stor grad av desertører fra regimets hær. Fra da av er vi involvert i hva slags skader en borgerkrig kan påføre et sivilsamfunn. For det er den vanlige befolkningen vi blir kjent med, ikke soldatene.

IS blir også viet oppmerksomhet. Vi møter vitner som forteller om det strenge religiøse regimet, og hvordan det vervet barn via trusler om å drepe både dem og deres familier.

Hva så med dens filmatiske kvaliteter? «Cries from Syria» er en god dokumentar. Den forteller på en gjennomført måte om krigens grusomheter. Store deler av filmmaterialet er filmet med mobiltelefoner ”on the spot”, like etter at bomben falt, eller på sykehuset etter angrepet. Dette gir en rekke bilder ute av fokus, fotografert med enkle kameraer i skjelvende hender. Vi hører rop og gråt når folk forstår hva som er i ferd med å skje. Rent estetisk gir det oss en følelse av å være tilstede. Det er det umiddelbare i opplevelsen som setter seg i magen på den som ser filmen.

Mange av bildene og klippene er svært sterke. Sterkere enn det vi vanligvis ser på nyhetene. Vi ser tortur og henrettelser. Vi ser døde barn som er blitt torturert av Assads hær, hvoretter likene blir sendt hjem til foreldrene for å skremme dem fra videre oppstand. Vi ser ofrene etter de kjemiske angrepene. Men en del andre bilder er nesten like sterke, om enn på andre måter. Som når gutten på 12-13 år forteller om da skolen hans ble bombet og han i samme øyeblikk mistet alle vennene sine. Han befant seg tilfeldigvis ikke på skolen den dagen.

Regissøren sier i filmen at Assads grusomheter mot sivilbefolkningen har vært langt mer omfattende enn hva IS har utført. Russernes bombetokter vies også stor oppmerksomhet. Disse bombene har ført til store sivile tap.

Denne filmen er en fortelling om en endeløs rekke med dreping og død. Som fortelles fram av noen av dem som overlevde. Vi trenger å se den. Ett barn forteller: «Mor vekket oss og sa at far var død». Det er nettopp så nært katastrofen er i disse menneskenes liv. 

I den siste delen av filmen er flukten fra det krigsherjede landet tema.

En av de som intervjues sier at «Vi er en sivilisert og utdannet nasjon». En slik selvforståelse er det antagelig både vanskelig og nødvendig å holde på i krigstid.