Den finske tegneren

Her er det Touko Laaksonen som er hovedkarakteren, selveste Tom of Finland. Forvirret? Vel, da har det kanskje med din legning å gjøre.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde noen som helst peiling på Tom of Finland. Men samtidig: jeg kjente igjen bildene hans. Det var en smått overraskende opplevelse. Jeg har tidligere oppfattet at disse tegningene, og hele den estetikken de representerer hadde et mye bredere opphav enn hvordan det faktisk forholder seg. Av denne filmen lærte jeg at det faktisk er èn tegner, og dessuten en finsk tegner, som står bak dette hjørnet av kunsthistorien, homohistorien og (får vi vel legge til) pornohistorien.

Tom of Finland er kunsternavnet til Laaksonen. Han har vært sentral i utviklingen av en estetikk for skeive. Så kan man spørre seg om en slik estetikk er mer innsnevrende enn utvidende. Og dermed mer negativ enn positiv.

Jeg synes ikke «Tom of Finland» er stor filmkunst. Det har nok heller aldri vært intensjonen. Men en film kan likevel være severdig. Denne filmen føyer seg inn i tradisjonen historier som først nå kan fortelles noenlunde sannferdig fordi våre holdninger har endret seg. 

Til dette formålet er film et fortreffelig medium. Og denne filmen fyller den funksjonen på en ganske god måte - men altså uten å imponere, som filmfortelling. Og den vil nok være mest kjærkommen for de som er interessert i Laaksonens historie. Den opptrer nærmest som en fiksjonsdokumentar, i det den ikke ser ut til å vært tenkt å fylle noen annen funksjon enn å fortelle hva som skjedde. Og det skal den altså fortelle via fiksjonen. Et helt greit valg.

Jeg synes de mest gripende scenene er fra tidlig i filmen, der vi blir vitne til homofiles skjulte liv på førti/femtitallet. Vi er med i parken der menn kommer for å treffe andre menn, hele tiden med fare for å bli arrestert. Hemmelige klubber med passord for å komme inn er også en del av denne realiteten. Disse hendelsene tilhører vår nære historie, også i Norge.

Jeg synes de mest gripende scene er fra tidlig i filmen, der vi blir vitne til homofiles skjulte liv på førti / femtitallet.

Jan Storø

Samspillet mellom Laaksonen og søsteren er også severdig.

Jeg opplever filmens dramaturgi som problematisk. Dette elementet er for dårlig utnyttet. Vi følger Laaksonen over et tidsspenn på flere tiår. Men de ulike fasene er ikke tydeliggjort godt nok. Flere ganger opplevde jeg å bli dratt raskt videre i neste tidsfase uten å være invitert.

Et norsk innslag gjøres av Jakob Oftebro, som spiller en relativt sentral rolle et stykke ut i fortellingen. Det gjør han bra.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS