Fortelling om et skjørt farskap

Bakgrunnen for dramaet, som utgjør den første delen av filmen, spiller seg ut i en liten familie bestående av mor, far - og adoptivbarn. Camilla og Kjetil har adoptert lille Daniel fra Colombia.

Men idyllen varer ikke lenge. Camilla omkommer i en trafikkulykke, og Kjetil blir brått eneforsørger. Det skal vise seg å ikke være så lett. Vi oppdager raskt at han ikke har så godt grep om barneoppdragelsen. Ikke er han flink til å gjøre det hyggelig for adoptivsønnen. Han er nærmest blind for den lille guttens behov. Ikke er han flink til å sette grenser på en rimelig måte. Men først og fremst mangler han den varmen den lille gutten så sårt trenger, og savner.

Så får han ideen om å ta med Daniel til Colombia. Oppsøke guttens røtter.

I Bogotá, Colombias hovedstad, får han tak i Tavo, en drosjesjåfør som også var deres sjåfør da de var i landet sist, da de hentet Daniel. Det skal vise seg å være nyttig å kjenne en lokal kjentmann. Kjetil oppsøker barnehjemmet der de hentet Daniel. Hans mål med besøket er å finne fram til guttens biologiske mor. Han bærer på en drøm om at hun har fått orden på livet sitt, og at hun kan ta gutten tilbake. Størstedelen av filmen utspiller seg i Bogotá, der Kjetil søker Daniels mor. Kanskje søker han også seg selv.

Hjertestart er overbevisende fortalt. Det skal regissør Arild Andresen ha hovedæren for. Den er filmet og klippet solid. Skuespillerne er gode. Ikke minst er jeg imponert over Kristoffer Bech, som spiller Daniel. Men også det avdempede spillet til Marlon Moreno, som Tavo, er verdt å nevne. Han blir en viktig aktør i denne fortellingen, blant annet fordi han tar Kjetil fatt og ber ham skjerpe seg.

Det er to hovedtemaer i Hjertestart. Det ene dreier seg om kjønn, det andre om moral i møte mellom kulturer.

Kjønnsperspektivet handler om mannen som brått får eneansvar for et barn. Da Camilla levde, var det hun som tok hovedansvaret. Nå er det Kjetil som må takle det alene. Han er usedvanlig klønete. Hvor har denne mannen vært mens menn på hans alder mer og mer har sett gleden i å utvikle sin omsorgskompetanse? Kjetil har bare ett virkemiddel; sinne.

Jeg vakler mellom å tenke at Kjetil ikke er troverdig på dette punktet og på den annen side at det er nyttig for oss å se den inkompetente omsorgspersonen folde seg ut i all sin usikkerhet. Dessuten presser et spørsmål seg på: kan man levere tilbake et barn? Kjetil legger iallfall ut på en reise for å finne ut av det spørsmålet. Kanskje kan vi akseptere at Kjetil finnes i det virkelige liv også? Han er jo offshorearbeider, og mye borte fra familien. Han sier et sted at han skulle ønske at han var mer glad i Daniel. Men likevel; for meg blir denne delen av fortellingen litt hul. Menn vil. Menn kan. Særlig når de må.

Men ok, jeg velger å akseptere Kjetil, at han finnes, også i det virkelige liv. Når denne tvilen er ryddet unna, er det mye lettere å legge merke til at Kristoffer Joner gestalter ham på en fin måte. Det er faktisk vanskelig å være Daniels far, begge to er preget av sorgen etter tapet av Camilla.

Det andre temaet handler om den moralske siden ved å hente et barn ut fra et land, en kultur, for så å flytte det inn i en annen. Dette nord/sør- spørsmålet er interessant, og jeg skulle gjerne sett det utviklet enda mer. Det dilemmaet som ligger i situasjonen skrur seg kraftig til når den viktigste omsorgspersonen, Camilla, blir borte. Men det er nok særlig Kjetils møte med den colombianske befolkningen, som gjør denne delen av fortellingen interessant. Han møter Tavos familie, og de blir en viktig del av historien.

Den verdigheten de representerer ved rett og slett å være seg selv, er viktig for Kjetil. Den er også viktig for oss som publikum. 

Les flere av Khronos filmanmeldelser her.