Den farlige «journalisten»

Denne filmen handler om journalisten som er villig til å gå over lik for å sikre seg skupet. Lou Bloom gjør nettopp det. Bokstavelig talt.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Nightcrawler forteller om Lou Bloom, en arbeidsløs småtyv i Los Angeles. Som forbipasserende etter en bilkollisjon blir han vitne til hvordan frilans tv-fotografer jakter på bilder fra dramatiske hendelser. Han kaster seg på «profesjonen» og skaffer seg på ulovlig vis et kamera. Gode bilder kan gi to hundre raske rett i lomma. Lou er heldig, og dessuten mer pågående enn de fleste. Han får noen raske suksesser. Dermed er det bare å stå på videre. Lou er ikke journalist. Men de bildene han produserer blir presentert som journalistikk overfor tv-seerne.

Ettersom Khrono ikke triller terninger (..og takk for det), må jeg lure inn min forenklede, tabloide vurdering i tekst. Og den slår fast at jeg vil ikke gi èn prikk over fire. Dette er ikke en dårlig film. Det er helt i orden å bruke to timer av en hyggelig kveld på den. Men den hever seg dessverre ikke over mye annet som leveres. Vi er vitne til et streit drama med krimelementer, med den sedvanlige biljakten (her med en kreativ vri, en av de bedre scenene i filmen, faktisk) og med anslag til moraldiskusjoner. Noe mer er det ikke. Men bevares. Vi har mange ganger sett filmer som vi lar oss underholde av på dette grunnlaget.

Nightcrawler har fått mye skryt etter premieren i USA i høst. Det er særlig manuset som nevnes og Oscarnominasjon er det blitt. Dessuten framheves Jake Gyllenhaals hovedrolleprestasjon. I så måte nevnes Robert de Niros rolleprestasjon i Taxi Driver som et sammenlikningsgrunnlag. Jeg har vanskelig for å være med på et slikt blikk. At begge fortellingene handler om de psykopatiske, og dermed de underholdende, einstøingene, er åpenbart. Men Gyllenhaals rolletolkning er for statisk. Den inneholder lite bruk av ansiktsmuskler. For meg blir hans stirrende blikk ikke tilstrekkelig for å skape den emosjonelt fattige. Han som ikke kjenner andres smerte. Da hjelpes jeg mer av det sjablonaktige språket. Lou snakker ikke egne setninger, han sier det han har fanget opp at man bør si i ulike situasjoner.

Nightcrawlers styrke er at den snakker om et interessant tema. Dessuten er det mange skribenter som interesserer seg for dette temaet. Derfor kan vi lese mange analyser av denne filmen. Greit nok. Men det blir ikke nødvendigvis bedre film av den grunn.

La oss så se på temaet. Journalisten, og her burde vi vel strengt tatt beholde anførselstegnene, som er villig til å gå over lik for å sikre seg skupet. Lou Bloom gjør nettopp dette, i bokstavelig forstand.

<<Når du treffer meg>>, sier Lou, <<er det den verste dagen i ditt liv>>.

Ikke bare går han tettere på blødende ofre for ulykker og kriminalitet. Ikke bare er han villig til å vise deres blodstenkte ansikter i nærbilder idet de bæres inn i ambulansen. Han begår også den etiske dødssynd nummer 1. Han re-arrangerer åstedet slik at det tar seg bedre ut på bildet. Hva gjør det om liket ligger litt lenger til venstre, så lenge han kan levere bilder noen minutter senere som gjør at folk kan inn over seg andres lidelse?

Lou har nok ikke noen Vær Varsom plakat i baklomma. Han kjører på, og han blir mer rå etter hvert som den forrige leveransen viste seg å gi gode inntekter.

Det moralske dilemmaet knyttet til denne typen rapportering er det viktig å tematisere. Ikke minst nå når vi alle er potensielle åstedsfotografer. Vi har verktøyet til å gjøre akkurat det samme i våre lommer og vesker. Det mangler bare at vi befinner oss på rett sted og til rett tid. Her kommer også regissør/manusforfatter Dan Gilroys uro over et vanskelig arbeidsmarked inn. Han sa nylig i et intervju at den økonomiske situasjonen inviterer til at mennesker uten arbeid skaper sine egen arbeidsplasser. Da må de noen ganger også skape behovet for nettopp en slik arbeidsplass.

Etikk, og særlig presseetikk, er i søkelyset. På vår høgskole, der vi utdanner morgendagens journalister, er en slik tematisering høyst aktuell. Etter terror-handlingene i Paris for kort tid siden har jo også diskusjonen om ytringer gått høyt. Både om nødvendigheten av å slippe dem til, og om hvor og når pressen skal begrense seg, ligge lavere.

Vi kan altså gjerne hente ut ett tema til: kapitalismekritikk. Hvis vi ønsker. Lou treffer en nyhetsredaktør som er villig til å kjøpe nettopp den type bilder han leverer. Og som trenger dette stoffet for å styrke ratingen til tv-stasjonen sin, og for å beholde jobben. De lever begge i et rotterace der muligheten for definering av dagsorden i nyhetsbildet, gjennomslagskraften i å være først ute – og dollar, mengder av dollar – er de ulike kapitalformene som er satt i spill.  Og de dramatiske fortellingene som selger best i dette markedet er ikke nok en svart rusmisbruker som dreper nok en svart rusmisbruker i bakgatene. Det redaktøren vil ha er hvite, blødende ofre i gode nabolag, i forstedene. Og hun vil ha kriminelle fra etniske minoriteter.

«Når du treffer meg», sier Lou, «er det den verste dagen i ditt liv». Det er når du ligger der på en båre, på et åsted. Med blodet rennende. Og du kommer på tv. Det sørger Lou for.

Jo, det er den verste dagen i ditt liv.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS