— I hele mitt liv har jeg hatt et spesielt forhold til taushet. Den har også fulgt meg i yrkeskarrieren, sier HiOA-professor Irene Levin. Foto: Benjamin A. Ward/HiOA
— I hele mitt liv har jeg hatt et spesielt forhold til taushet. Den har også fulgt meg i yrkeskarrieren, sier HiOA-professor Irene Levin. Foto: Benjamin A. Ward/HiOA

Høgskolens første kvinnelige professor i full stilling

Da Irene Levin fylte 70 i februar i år og det skulle arrangeres jubileumsseminar, så hun seg tilbake. Var det en rød tråd i hennes lange arbeidsliv? Hun fant den ikke.

Publisert   Sist oppdatert

Intervjuet er først trykket i HiOAs forskningsmagasin.

— Jeg skulle ønske jeg kunne finne en rød tråd, sier HiOA-professor Irene Levin.

— Det ville ha indikert at jeg er en person med et klart livsprosjekt, der kunnskapen genereres gjennom tidligere arbeider og der det ene bygger på det andre. Nå forstår jeg at om jeg skulle finne denne tråden, ville det bare være konstruksjon. Det ene skrittet har tatt det andre, bemerker hun som i år 2000 ble HiOAs første kvinnelige professor på heltid.

En dramatisk start

Jeg fikk stillingen og ble dermed den første kvinnelige professor i full stilling ved denne høgskolen. Det var i 2000.

Irene Levin
Professor HiOA

Men Irene Levins aller første skritt her i livet ble tatt under spesielle omstendigheter. I løpet av bare en måned – fra 26. oktober til 26. november 1942 – flyktet 60 prosent av jødene i Norge til Sverige.

Irenes mor og far var blant dem. Moren var gravid under den dramatiske flukten, og Irene ble født få måneder etter at de var blitt plassert i Norrköping. Da familien kom hjem til Norge i 1945, kom de til et land som feiret fred og frihet. Men for dem som kom tilbake var ikke freden bare god. Svært mange av slektninger og venner som hadde blitt igjen, var ikke der lenger.

Bare i Irenes nærmeste familie var rundt 30 drept i Auschwitz, etter å ha blitt deportert av norsk politi. Morfar og oldemor på 80 år blant dem.

Da Irene vokste opp i etterkrigstidens Oslo var det taust om holocaust. Samtidig var utryddelsen av jødene alltid til stede. Tausheten satt i veggene.

– I hele mitt liv har jeg hatt et spesielt forhold til taushet. Den har også fulgt meg i hele yrkeskarrieren. Jeg har skrevet mye om det og jeg har brukt samfunnsvitenskapen til å forstå de historiske hendelsene.

Selv kan hun nøyaktig tidfeste når hun tok et oppgjør med familiens taushet.

Tausheten fikk betydning

Irene Levin var 50 år. Hun hadde akkurat avlevert doktorgraden sin og var på vei til en internasjonal sosiologkonferanse om familieforskning i Litauen.

Landet hadde nettopp blitt selvstendig. Hun hadde aldri vært der før, til tross for at alle hennes besteforeldre kom fra nettopp Litauen.

De kom til Norge i 1905 sammen med en rekke andre jøder, etter å ha blitt forfulgt i det som den gang var en del av Russland.

– Jeg tenkte: Jeg kan ikke dra til Litauen med en artikkel uten å relatere det til min egen historie.

Etter mange år med avhandlingsarbeider, ville jeg nå trekke på erfaringer fra levd liv. Det spesielle ved tausheten er at fenomenet opphører i det øyeblikket det ordlegges. Dette fikk hun oppleve i Litauen.

Mye forandret seg

– Presentasjonen inneholdt mye krutt, så jeg var nervøs. Men den førte også til at mange startet å snakke om tausheten i sine liv, sier hun.

Etter denne presentasjonen forandret mye seg. Til nå hadde Levin gjort en yrkeskarriere innen sosialt arbeid, både praktisk og teoretisk. Nå ble også de norske jødenes historie noe hun skulle arbeide akademisk med.

– Taushetsartikkelen ble publisert i Nytt norsk tidsskrift og har blitt veldig betydningsfull for meg. Senest i april i år kom det en bok på Ashgate forlag i London, Holocaust as Active Memory, der jeg videreutvikler dette arbeidet.

Mange små revolusjoner

Da Irene tok artium ved Fagerborg gymnas i 1962, var det ikke så vanlig at kvinner med hennes klassebakgrunn skulle studere ved et universitet. De fleste av hennes venninner som tok utdanning, valgte handelsskole.

Men den idealistiske unge damen ville ikke bli sekretær. Hun ønsket å gjøre noe for dem som hadde det vanskelig i samfunnet og valgte sosialskolen.

På denne tiden, 1970-åra, skjedde det mange små revolusjoner i det norske samfunnet. Dette påvirket sosialt arbeid og fikk også stor betydning for Levins karriere og menneskesyn.

– Tidligere hadde man sett på mennesker som sin egen lykkes smed. Nå skjedde det en bevegelse i dette synet. Man satte i større grad søkelyset på hvordan livssituasjonen påvirker et menneske. Dette er noe som har opptatt meg mye og som jeg har skrevet mye om.

Etter noen år som småbarnsmor og deltidsarbeidende fikk Levin arbeid ved familievernkontoret i Akershus. Her var hun med på å bygge opp familieterapien som fag i Norge.

– I løpet av årene jeg arbeidet der, tenkte jeg mer og mer på at det klientene sa i terapirommet og som ble igjen der da dørene var lukket, var av allmenn interesse. Mye av dette burde ut i samfunnet. Blikket mitt ble slik stadig mer rettet mot forskning. Jeg ville at kunnskapen skulle komme flere til gode.

Irene Levin har vært med å bygge opp familieterapien som fag i Norge.

Familieterapiens tid

Alene med to barn reiste hun til USA. Målet var en master i sosialt arbeid ved Bryn Mawr College utenfor Philadelphia. Her havnet hun midt i familieterapiens «smørøye».

Når hun kommer tilbake fra USA i begynnelsen av 1980-åra har det skjedd ting også i det norske samfunnet som gjør denne terapiformen høyaktuell.

Antallet skilsmisser har økt og øker dramatisk. Samtidig blir den moderne stefamilien mer og mer aktuell. Levins interesse for forskning er nå for alvor tent.

Godt voksen starter hun på en doktorgrad ved Universitetet i Trondheim. Temaet er den sosiale virkeligheten i stefamilien.

Moderne steforeldre

– Moderne steforeldrene hadde ingen modeller, de måtte finne sin plass i samfunnet. Dette til tross for at familiemodellen ikke var ny, den hadde en lang historie.

På 1600 og 1700-tallet var stefamilier hyppigere enn da jeg gjorde denne undersøkelsen i 1980-åra. Men forskjellen var at nå hadde ikke en av foreldrene blitt borte gjennom dødsfall. Nå kom stefamilien i tillegg til, ikke i stedet for. Det var viktig for meg å vise at stefamilien var en annen familietype enn kjernefamilien.

– Min forskning beveget seg i et normativt felt, i en tid med store endringer og mye ble nok oppfattet kontroversielt, sier den bestemte damen. Blikket hennes forteller at hun heller ikke har vært engstelig for å bli oppfattet slik.

Første kvinnelige professor

De første årene etter doktorgraden var Levin tilknyttet Institutt for sosialt arbeid ved NTNU. Hun kom tilbake til Oslo da en stilling som førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo ble ledig.

– Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli professor. Men da et professorat i sosial arbeid ble utlyst, tok jeg sjansen og søkte. Jeg fikk stillingen og ble dermed den første kvinnelige professor i full stilling ved denne høgskolen. Det var i 2000, sier hun og smaker litt på ordene. – Ja faktisk, så sent var det …

Høgskolen hadde fått en fersk master i sosialt arbeid. Irene Levin hadde selv i mange år arbeidet iherdig for å akademisere faget og plassere det på linje med andre samfunnsvitenskapelige fag.

Mest solgte tittel

– Ikke fordi sosialt arbeid skal bli teorifokusert på bekostning av praksis, men fordi jeg mener det er viktig at teori og praksis utfyller hverandre. Sosialarbeidere er satt til å utføre vanskelige samfunnsoppgaver. De er en av få profesjoner som både skal utøve samfunnsmessig styring og kontroll samtidig som en skal utøve medmenneskelig solidaritet.

De utøver stor grad av skjønn. Derfor er det viktig at sosialt arbeid er skikkelig analytisk og teoretisk fundert, mener professoren.

En stor vitenskapelig produksjon, både nasjonalt og internasjonalt, vitner om at hun selv har bidratt til teoriutvikling. Blant studentene er hun kanskje mest kjent for boken Hva er sosialt arbeid. Boken er Universitetsforlagets mest solgte tittel i den omfattende «Hva er»-serien.

– Det var utfordrende å skrive så kort om sosialt arbeid, boken er jo bare på 150 sider, men det arbeidet har betydd mye for meg.

Intervjuet holocaust-overlevende

Formidling har hatt en stor plass i Levins karriere, både i form av publikasjoner hun har satt sitt navn på og konferanser hun har arrangert. Da hun i 2001 ble styremedlem ved det nyopprettede Holocaust-senteret ble hun også raskt involvert i forarbeidet til den permanente utstillingen.

– Det var en helt annen form for formidling enn å skrive vitenskapelige tekster. Det skulle være kort og deskriptivt.

Sammen med tekstskrivingen gjorde hun også intervjuer med de overlevende. Det ga henne en ny kilde til innsikt om sin egen familiehistorie.

Alt ble filmet av NRK-filmskaperen Edvard Hambro.

Gjorde sterkt inntrykk

Størst inntrykk på Levin under arbeidet var å bli vitne til at det som berørte de overlevende mest, var å snakke om Norge. Om det å være norsk.

– Da kom gråten. Ikke da de snakket om at deres nærmeste «gikk opp i pipa», som var et uttrykk fra den tiden.

For de overlevende sto Norge for verdighet og håp. Jødenes eget forhold til fedrelandet og deres nasjonale identitet står i sterk kontrast til rettsoppgjørets definisjon av «norskhet», mener Levin. For majoritetssamfunnet var ikke jødene nordmenn.

Romdebatten berører

Arbeidet med Holocaust-senteret ble et veiskille i Irene Levins karriere. Et brudd med «den røde tråden» – som kanskje aldri hadde vært der. I dag er hun takknemlig for at høgskolen ikke så det på samme måte. Da hun ble spurt om å gjøre dette for Holocaust-senteret, sa rektor Per Lilleengen: «Det er en ære for HiO at du blir bedt om å være med på et slikt arbeid.»

– Jeg kommer aldri til å glemme de ordene. Det viste at rektor så på dette som et allment anliggende.

– Jeg er ikke opptatt av at Holocaust er noe veldig spesielt. Holocaust var basert på rasisme. Om det å oppfatte alle innen samme kategori som like. Og rasisme fins overalt. I dag berører romdebatten meg sterkt. Diskusjoner om grensekontroll, registrering og tiggerforbud er en retorikk jeg kjenner igjen. Den er ikke vår velferdsstat verdig.

— Norge har mye å ta igjen historisk, mener Levin. Derfor må vi tåle, også på en vakker dag i Oslo, å ta del i dette og bli minnet om at fattigdommen og elendigheten fortsatt er en del av verden.