Kroppsøvingsfaget må kraftig forbedres er Stig Inge Bjørnebye og vår masterstudent Øystein Winje skjønt enige om. Foto: Rebekka Nøkling
Kroppsøvingsfaget må kraftig forbedres er Stig Inge Bjørnebye og vår masterstudent Øystein Winje skjønt enige om. Foto: Rebekka Nøkling

En lang vei å gå for bedre kroppsøving

Når x-fotballproff og lærerstudent møtes er begge enige om at skolesystemet gjør en altfor dårlig jobb i kroppsøvingsfaget.

Publisert   Sist oppdatert

Lærerstudenten Øystein Winje møter tidligere fotballproff i Liverpool, Stig Inge Bjørnebye over en kaffekopp på Ullevål Stadion. Her er Bjørnebye Utviklingsansvarlig for barne- og ungdomsfotballen ved Norges Fotballforbund (NFF). Refleksjoner over kroppsøvingsfaget i skolen står på dagens meny. Begge er enige om at skolesystemet gjør en altfor dårlig jobb – og at mestring og motivasjon må komme inn på timeplanen for å lykkes. 

Kan skolepolitikken lære noe fra idretten?

— Skolen må bli mer innovativ og endre på pedagogikken. Den har et stort ansvar for å skape gode vaner. Tanken bør rettes mer på helheten. I NFF ser vi på barn og unge i et helhetlig perspektiv, og på denne måten kan vi få frem best mulige spillere som kan være det lengst mulig, starter bjørnebye, rett på sak. 

— Den viktigste grunnen til at jeg ville tilbake til bredde- og barne- og ungdomsarbeid, er betydningen av en god start. I NFF jobber vi derfor på flere plan, fra breddeavdelingen til toppledelsen, for å oppnå dette, sier Bjørnebye.

Vi befinner oss i løvens hule, i NFF sine lokaler, hvor skinnende blanke pokaler og bilder av Norges største fotballøyeblikk gjennom historien fyller opp veggene. Men det er like mye trebarnsfaren Bjørnebye, som har barn i barneskolen, ungdomsskolen og videregående, som slår dette fast:

Skolen har et stort ansvar for å skape gode vaner.

Stig Inge Bjørnebye
Utviklingsansvarlig, barne- og ungdomsfotball, fotballforbundet

— Barna i skolen har så forskjellige utgangspunkt, både fysisk, mentalt og sosialt. Samfunnsansvaret som skolen forvalter i forhold til fysisk aktivitet er stort og for tiden gjør de det helt håpløst – og ingen kan slå seg på brystet og si at dette er bra.

I 2009 ble Bjørnebye invitert av daværende statsråd Bård Vegar Solhjell til å sitte i et Faglig råd om utvikling av fysisk aktivitet og kroppsøving i skolen, sammen med Marit Breivik, Grete Waitz, Inger-Åshild By, Sigmund A. Anderssen og Oddrun Samdal. Rådet skulle komme med konkrete innspill til departementet om hvordan man kan forbedre kroppsøving og fysisk aktivitet i skolen (se gruppens råd i faktaboks 1). En samlet rådgruppe understreket viktigheten og betydningen av en systematisk og langvarig satsing på dette feltet i norsk skole – for at dette skulle være mulig.

— Politisk sett er dette først og fremst et økonomisk spørsmål. Regjeringens intensjoner var bra, men jeg føler at arbeidet som vi gjorde bare er en dråpe i havet og det gjenstår mye arbeid. Med dagens rammer i forhold til ressurser og kompetanse, så er det svært vanskelig å gjennomføre satsingen på fysisk aktivitet etter de politiske intensjonene – når du kommer til de praktiske utfordringene på den enkelte skole, forklarer Bjørnebye.

Øystein Winje er masterstudent innenfor Skolerettet utdanningsvitenskap, med fordypning i Idrett, Friluftsliv og Kroppsøving ved Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Dagens situasjon er at den norske skolen også har et altfor tungrodd system. Kroppsøving har blitt en salderingspost og det er på tide å innse at gymtimen vi hadde som barn ikke er den optimale kroppsøvingstimen, sier Winje.

Uteskole gir bedre læringsutbytte

— De som jobber i skolen må forholde seg til læreplanen, og forskningen viser at det tar om lag 10 år å implementere en ny læreplan. Men skolen bytter også ut læreplanen hvert tiende år, så det er ikke rart at lærerne blir frustrerte. I de første fire årene i grunnskolen har elever på de fleste skoler to timer gym i uken, og fra femte til syvende trinn ble det i tillegg for noen år siden innført to timer fysisk aktivitet, men uten pedagogisk innhold. Litt spydig kan vi kalle disse for «slanketimer». Det letter nok samvittigheten hos mange helsepolitikere som må forholde seg til at stadig flere barn og unge blir overvektige. Men skolen kan ikke garantere for at alle elevene blir sunne, uansett hvor mange timer kroppsøving vi innfører, forklarer Winje.

Han sier situasjonen er mer kompleks enn det og han tror nye endringer må til.

— Det er for mange faktorer i elevenes liv som vi i liten grad kan påvirke. Vi må våge å tenke nytt om undervisning generelt, tørre å tenke «utenfor boksen» for å nå flere elever. Dagens system er altfor låst i et undervisningsideal hvor alt som er pedagogisk riktig må foregå i et klasserom, med rolige elever bak hver sin pult, sier Winje.

— I masteroppgaven forsøker jeg å belyse potensielle positive effekter av undervisningsformen uteskole, både i forbindelse med læring, fysisk aktivitet og pedagogiske utfordringer i skolen.

Winje har tidligere tatt Allmennlærerstudiet ved Høyskolen i Oslo med fordypning i Idrett, Friluftsliv og Helse. Han har psykologi grunnfag fra Universitetet i Oslo og før det tok han Musikk- og teaterlinjen ved Ringerike Folkehøgskole. Ved siden av studiet jobber han også som lærer i Oslo-skolen.

— Læring skjer best ved stimulering av én eller flere sanser: Ved å se, smake, høre og berøre – og gjennom bevegelse. Kunnskapen sitter bedre hvis man møter en sau, fremfor å se et bilde av en sau for eksempel. Svært få elever foretrekker å sitte stille lenge, og for de aller fleste er det å se nytten av det de skal lære enormt viktig for motivasjonen. Ved at elevene kan bruke ulike sanser i uteskolen og at opplevelser og erfaringer danner grunnlaget for læringen, ja så viser også forskningen at det kan gi et bedre læringsutbytte for langt flere elever, enn det vi har i dag.

I følge Utdanningsdirektoratet handler uteskole om kontekstbasert læring, det vil si at elevene lærer om virkeligheten i virkeligheten. Skolens omgivelser brukes dermed både som kunnskapskilde og som læringsarena: Elevene lærer om naturen i naturen, om samfunnet i samfunnet og om nærmiljøet i nærmiljøet.

Motivasjon og mestring gir motorisk kapital

— Det å holde motivasjonen oppe er så viktig, enten det gjelder fotball, eller annen idrett og fysisk aktivitet. Men det er også nøkkelen til å lære best mulig – også i flere fag enn kroppsøving i skolen. Hvorfor lykkes for eksempel jentene bedre i de fleste fag i skolen i dag? Jeg tror det henger sammen med at guttene har mer problemer med å sitte stille i den formen for klasseromsundervisning som praktiseres, sier Bjørnebye.

— Se på hva som kjennetegner de beste idrettsutøverne. Ta for eksempel Therese Johaug som kommer fra Dalsbygda. Hun har klart å knekke en viktig kode som handler om lysten og leken ved å gå på ski. Nå er hun verdensmester. Det er mulig å få til hvis omgivelsene skaper trygghet, overskudd og motivasjon. Og dette bør vi også innføre i skolesystemet – gjerne gjennom å bruke modellen til uteskolen, legger han til.

Kaffepraten utvikler seg til en diskusjon om at alt for få skoler er åpne for alternative læringsmetoder. Winje er bekymret for at de beste lærerne forsvinner ut i næringslivet og til høyskoler, istedenfor å bidra aktivt til denne endringsprosessen.

— Det å være lærer, og kanskje særlig en kroppsøvingslærer, er en utakknemlig jobb. Men likevel en jobb hvor det forventes at vi skal løse store helsemessige samfunnsproblemer på noen få timer i uken.

Winje er oppgitt over politiske mål som ikke har rot i virkeligheten, og ønsker å endre dagens system:

— Kroppsøvingsfaget er delt i to: idrett på den ene siden og så er det en helseside som også er viktig for samfunnet. Slik som det fungerer i dag, så vil de barna som driver med idrett på fritiden, lykkes i det på skolen også.  Det nåværende idrettsfokuset vil forsterke deres lyst til å være aktive. Men de som ikke er så aktive på fritiden, slik som overvektige og flere innvandrere og jenter – ja, de faller ofte igjennom i et kroppsøvingsfag hvor idrett og helsegevinst står i fokus.  Det viktigste vi som lærere kan bidra med er å hjelpe alle elevene å mestre og til å bygge opp grunnleggende motoriske ferdigheter som de kan bruke for å tilpasse seg nye aktiviteter livet ut, det vi kaller motorisk kapital. Dette innebærer å lære elevene helt grunnleggende bevegelser som å hoppe, klatre, rulle, balansere og danse, måter å bevege seg på som mange av elevene faktisk ikke kan. God motorisk kapital skaper en lyst til å være aktiv og til å utforske nye måter å bevege seg på. Men da må vi tenke nytt i kroppsøvingsfaget.

Unngå kø i timen!

Bjørnebye trekker frem et eksempel fra NFF, som også kan fungere i skolen:

— Allerede i breddefotballen sier vi at ingen skal måtte stå i kø under treningen. Det overordnete målet i en skoleklasse med ulike elever med et ulikt utgangspunkt, bør derfor være at ingen skal stå i kø i gymtimen. For å gjøre dette så trenger vi en annen type pedagogisk kompetanse, enn «klasseromspedagogikken» som dominerer i dag. Ellers vil det være umulig å klare å organisere 20-30 elever som skal være i kontinuerlig aktivitet. Samtidig må vi stimulere den indre motivasjonen til elevene.

Bjørnebye stopper opp litt og tenker seg om før han drar frem et eksempel fra fotballen:

— I idrettsverdenen så snakker vi ofte om at den som trener mest blir best. «10.000-timersregelen» kalles det i fagkretser og den handler ikke om fotballtekniske detaljer. Vi starter med et enkelt regnestykke: hvis et barn trener 3 ganger i uka, 1,5 timer pr økt, 10 måneder i året, i 10 år, frem til senioralderen, så blir det 1800 timer. Men hvis noen finner på at hverdagen til barn skal overorganiseres med enda flere faste tidspunkter – og det innkalles til fem treninger i uka, så vil samme modell gi 3000 timer trening. I teorien er det knapt forskjell på disse tallene, men i praksis er det «drepen» for overskudd og lyst til å klatre i trær eller sykle ned på banen for å spille litt mer fotball på fritiden.

Bjørnbye peker på at målet er 10.000 timer. 

— Hvor kommer resten av timene fra? Jo, de må komme på eget initiativ, fra de som har overskudd og lyst, og som ikke er lei av å stå i kø på et akademi, eller hvis vi bruker skolen som et eksempel, i en gymtime. Med andre ord, det er ikke antall gymtimer men organiseringen, kompetansen og evnen til å motivere barna som er viktig her.

Winje er enig. Men på spørsmålet om han vil forbli i skolen etter masterstudiet og realisere det han har lært om effekten som uteskolen kan ha, så har engasjementet visnet litt underveis.

— Jeg brenner for dette, men samtidig er jeg tvilende på om skolen tør å ta utfordringen. Å gi mer plass til fysisk aktivitet og et utvidet læringsbegrep, slik som uteskoleundervisningen har tror jeg personlig sterkt på. Men det er krevende, og jeg er ikke overbevist om at skolene tør å ta denne risikoen i en periode hvor nasjonale prøver styrer mye av det som skjer i skolen. Samtidig er jeg sikker på at de som våger – ja, de vil vinne stort på det i det lange løp.

Ildsjeler i lærerstaben er avgjørende for å komme i mål

Bjørnebye forteller om ulike skoler han og fagrådet for fysisk aktivitet og kroppsøving ble vist på sine rundturer sammen med statsråden. De skolene som hadde klart å skape endringer hadde lærere som var ildsjeler som fikk med ledelsen ved skolen.

— Dette betyr: For å utøve idrettsfaget i skolen – bli politiker først! Med det mener jeg at du må selge inn de nye metodene i kroppsøvingfaget til rektoren ved skolen. Vær en ildsjel og våg å være innovativ, belys den positive effekten det vil ha på læringen i flere fag, som ifølge deg er å satse på en uteskolemodell. Jeg gjør det samme når jeg jobber med å utvikle NFF i forhold til barn og unge. I det øyeblikket du har ledelsen med deg – ja, så blir jobben morsommere og mer motiverende for deg også – og da er du mye nærmere med å lykkes med dine egne mål. Glem aldri at revolusjonen starter på grasrota.

Winje er en av de fem masterstudentene ved HiOA med fordypning i Idrett, Friluftsliv og Kroppsøving. Dette har vært hans beste studieår og den tette kontakten med foreleserne og veilederne gir en høy kvalitet – som ifølge ham selv har gitt ham nok selvtillit til å tro på at den kunnskapen han har fått innblikk i der kan bidra til viktige endringer i samfunnet og skolesystemet.

— Ideelt sett, så burde hver skole ha en masterstudent i kroppsøving – som kan bistå ledelsen i å tilrettelegge for gunstig fysisk aktivitet i skolen. Mitt inntrykk er at mange masterstudenter er flinke til å resonnere og argumentere og har bred nok kunnskap til også å komme med innspill eller fungere som rådgiver på det politiske plan, avslutter Winje.