Kjærlighet i selvrealiseringens tid

Da Hans W. Bierhoff skulle publisere sin artikkel om tjue års kjærlighetsforskning i German Journal of Psychology i 1991, begynte han med å peke på mangfoldet i sitt tema, og hvordan vi kan beskrive og oppleve kjærlighet. Han innledet med å skrive at kjærlighet er «a multidimensional construct comprising several facets». Jeg vil si han hadde rett. Men også at han uttrykte seg forsiktig.

Blant de temaene han behandlet, var «communication patterns, issues of fairness and justice, and the effects of love styles on commitment». Når man ser debutarbeidet til den unge regissøren Aasne Vaa Greibrokk, skulle man nesten tro at Bierhoff hadde vært med på manussiden. Filmen Alt det vakre handler om nettopp dette. Men så er jo film forskning. Iallfall på det beste.

Regissør Greibrokk er ikke fullt så forsiktig. Hun er faktisk ganske tøff når hun går inn i Hilde Susan Jægtnes’ manus som skildrer et kjærlighetsforholds utvikling gjennom fire tiår. Hun hyrer inn noen av de beste skuespillerne og kjører i vei. Sammen forteller de om mange dimensjoner og fasetter av temaet.

Fra det første møtet og den altoppslukende, men også blinde forelskelsen, gjennom år med «push and pull» og dermed også (i dette tilfellet) havari. Og så møter vi Sarah og David som 53-åringer. Ikke lenger et par. Men likevel sterkt knyttet til hverandre. De møtes for å snakke om det teatermanuset David skriver på, og som har elementer av deres forhold med seg i fortellingen. Tydelige bestanddeler av deres liv sammen. Men også «sammen hver for seg».

For det er et slikt forhold dette handler om. De vil begge være hos hverandre, men også holde på med sitt. Enten det er sex eller forfatterskap

Et godt stykke inn i fortellingen, og dermed mange år inn i deres forhold, begynner Sarah og David i en nøkkelscene å diskutere barn. De snakker om det å bli foreldre på en måte som gjør at vi forstår at dette temaet ikke har vært oppe før. Her ligger et tyngdepunkt i historien om to mennesker som har «vært andre steder» enn de stedene som fører til den tradisjonelle familien som man kan tenke seg finnes i forstadens rekkehus.

Greibrokk har brukt fire skuespillerpar til å framstille Sarah og David gjennom de fire tiårene. Dette er en meget krevende fortellerform, og det skal mye til at den glir lett i alle ledd. Greibrokk har stort sett fått til en sammenheng mellom de ulike tidsperiodene, men et par ganger sitter iallfall jeg igjen med en følelse av at sprangene ble litt for spenstige.

Et par ganger fornemmer jeg en liten umusikalitet i overgangene. Og av de fire tiårsscenene, synes jeg nok den med 43-åringene Sara og David var mindre knyttet til hovedfortellingen. Det er også her bruddet er forestående, så kanskje er saken at jeg kjente på en nødvendig uro. Men - for det aller meste fungerer det altså. For det meste er kjærlighetens livsløp framfortalt slik at det går an å tro på det.

Skuespillerne er hentet fra tre land og uttrykker seg med ulike (nordiske) tungemål og dialekter. Men det gjør ikke noe at David snakker både østlandsk, vestlandsk og svensk i løpet av livet sitt. Det viktige er at gestalten henger sammen.

Filmen er fotografert nært, men ikke for nært. Skuespillerne tillates å bære fram nærhet - slik den også veksler med avstand – både til partneren og til oss som betraktere. Bildene er lagt i en dus fargetone som lar oss bruke oppmerksomheten på det menneskelige. Dessuten er tempoet i denne fortellingen en av dens styrker. Her får vi tid til å se, høre og tenke. Uten at vi kjeder oss, for jammen skjer det en hel del underveis.

Så kan man tenke over tittelen Alt det vakre. Er det de gode stundene det tenkes på? Eller kanskje også strevet, forsøkene på å nå hverandre, glimtene av forpliktelse eller iallfall ønskene om det? Noe må man jo holde fast i, når man også begynner å bli slem mot den man elsker.

Kjærlighetens vilkår. Like til alle tider, men likevel skiftende i lys av tidskontekster. Noen vil nok si at denne filmen handler om det universelle i kjærligheten, og de vanskelige følelsene den også aktualiserer. For meg får filmen en spesiell lød av tidskommentar i tillegg. I en tid der vi alle, og særlig unge mennesker, konstant utfordres på å realisere drømmer, følelser og visjoner, kan det være at det «lille» universet mellom to mennesker som kan komme til å elske hverandre oppfattes som for lite.

Kanskje er kjærlighet et litt annet prosjekt nå enn før. Men svært annerledes er det ikke. Det vet enhver som har prøvd å leve det.

***

Og Hans W Bierhof? Han fortsetter ufortrødent.

Hans siste artikkel, fra februar i år, er skrevet sammen med Julia Brailovskaia og har den smått uromantiske tittelen: «Cross-cultural narcissism on Facebook: Relationship between self-presentation, social interaction and the open and covert narcissism on a social networking site in Germany and Russia». (Computers in Human Behavior, 2016, 55:251-257).