Menn som ser på seg selv

Khrono innledet dette året med en artikkel som delvis humoristisk fokuserte på de ansattes østrogen- og testosteronnivåer. På denne måten ble også forskning på overgangsalder og alderdom tematisert. Filmen Youth representerer en kunstnerisk forlengelse av dette temaet. Her utforskes hva som skjer når vi engasjerer oss og arbeider, og ikke minst, når vi slutter med det.

Samtidig er Youth «bare» en masse små fortellinger. Mange av dem små observasjoner om underlige hendelser. Vi møter et rikt, og delvis bisart  persongalleri. De tilbringer alle noen sommeruker på et sveitsisk luksushotell med høy spa-faktor. Hotellet og de nærmeste – og svært naturskjønne – omgivelsene utgjør et univers som vi inviteres inn i i to inspirerende timer. Regissør Paolo Sorrentino er kjent som en estetiker.

Det viser han med all tydelighet i denne filmen også. Mange av bildene er svært vakre, og en del av dem glir over i det sære, det rare. Sorrentino liker visuell tydelighet. Det gjør at filmens estetiske uttrykk nesten er tilstrekkelig grunn for å se den.

Jeg mistenker regissøren for å mislike de tolkningene av Youth som måtte søke å definere dens budskap. Dette er en ikke-propagandistisk film. Dens preken er kun at tilværelsen består av skjønnhet og fortvilelse. Likevel. Hvis noe skulle trekkes ut av denne fortellingen må det være at den sier at vi bør være tro mot det vi arbeider med, og dermed mot oss selv.

Enten man er en fallert fotballstjerne med overjordiske trikseferdigheter og gudbenådet venstrehånd eller sliten diktator med bart som tvinges til å velge begjær framfor frykt, vi er alle stilt overfor dette valget. Jada, de er gjester på hotellet, begge to.

I Youth møter vi noen av de skuespillerne som har preget kinoprogrammet i en mannsalder eller to. Michael Caine, Harvey Keitel, og …. Jane Fonda. De lever alle fremdeles. Og de leverer. Skuespillet til disse tre aktørene er som vi bør kunne forvente av de aldrende stjernene. De figurene de gestalter lever alle liv som preges av has-been, om enn på ulike måter.

Og deres her-og-nå er dessuten farget av trivialiteter som sviktende hukommelse, vannlatingsproblemer, synkende appell overfor det annet kjønn. Dessuten gir Sorrentino plass til flere yngre skuespillere i små roller. Som den lille gutten som øver på sin fiolin og den unge kvinnen som er ansatt som massør. Disse gir en egen dimensjon til fortellingen.

Youth vant flere priser ved Berlinfestivalen, blant annet prisen for beste film. Dette er en type film jeg elsker; det er bare å lene seg tilbake og ta inn. «Kelner» Sorrentino er klar for å servere. Noen av rettene er overraskende, andre gjør deg i godt humør, mens atter andre dytter i gang din gruble-muskel. Men kun hvis du vil, hvis du er åpen for det.

Hvis vi skulle sammenlikne med Suffragette er nok Youth en bedre film. Iallfall etter min smak. Jeg synes den risikerer mer. Suffragette-regissør Sarah Gavron gjorde en god jobb med å fortelle oss om vår historie, med vekt på kvinners historie. Og hun viste oss at dette er en del av historien som det er viktig å kjenne til. Regissør Sorrentino gjør noe helt annet i Youth. Han får oss til å åpne sanseapparatet og kjenne på hvem vi er. Samtidig er Gavron langt nærmere livet, og menneskene. Hun forteller om ekte mennesker der Sorrentino forteller om figurer.

Enkelte vil nok også mene at Sorrentino som mann på vei mot «middeladrende» gjerne kunne dempet innslagene av bilder av kvinnekropp. Men da ville også noe av fortellingens innhold bli borte. Som den kostlige scenen da de to aldrende herrer blir vitne til at Miss Universe dukker opp i svømmebassenget, naken. En slik scene er nok svært langt fra hva Gavron ville utsyrt sin film med. Sarah Gavron, som er nesten nøyaktig like gammel som Paolo Sorrentino (de er født med fem ukers mellomrom våren 1970), er opptatt av helt andre sider av kvinners liv.

Og nettopp denne sammenlikningen gjør det mulig å tenke på Youth som en film om menn. Det er et blikk som det ligger mye i. Både Caines og Keitels figurer arbeider med å finne fram til hva livet har å by på i den aldersfasen de er i. De er begge menn med erfaringer som den bejublede kunstneren. Nå er de ikke lenger i rampelyset, skjønt deres vei fra berømmelsen til kurhotellets stillhet er svært ulik. Caines vei er sår og han vet det. Keitel forsøker så godt han kan å ikke tenke på slikt.

På vegne av begge disse filmene vil jeg påstå: Film er en spennende forskningsmetode.

Se også: Få med deg de andre filmomtalene til Jan Storø på Khrono.