Salgado viser død, natur, bestialitet, liv og kraft

Noen ganger gjennom årets løp presenterer naturen seg med større tydelighet enn ellers. Årstidsskiftene gir oss påminnelser om krefter som i langsomme bevegelser kan omdanne hele det klimaet vi beveger oss i. Vi er i en slik overgang nå. Mennesket er lite og avmektig i naturen. Men mennesket er  også mektig. Mennesket kan både skape og utslette liv.

Foto: © Sebastião SALGADO / Amazonas images

I filmen Jordens salt møter vi alt dette. Kreftene som bærer med seg muligheten for både liv og død. Slik naturens langsomhet manifesterer. Og slik menneskenes forvaltning av naturen og sin arts fellesskap kan fortelles fram.

«En film om en fotograf?» spør fortellerstemmen i den første scenen. Og spørsmålet er rimelig. Er dette noe for et allment publikum? I så fall bør det handle om mer enn blenderåpninger og lukkertider. Denne filmen handler om mer enn det. Det er helt sikkert.

Fotografen vi møter heter Sebastião Salgado (f. 1944). Filmen er et portrett av ham og hans virke. Slik er det iallfall mulig å se den. Men regissørene Wim Wenders, som er en av de store tyske regissørene, og Juliano Ribeiro Salgado (fotografens sønn) har ikke kun ønsket å vise fram en fotograf. De har ønsket å vise fram en klode og dens mest dominerende art: mennesket. Fotografen som person blir mindre og mindre viktig utover i filmen. han framtrer som forteller. Og etter hvert oppdager vi det: han forteller om oss.

Salgado er i det absolutte toppsjiktet av fotografer. Han kan sitt håndverk. Men han er god først og fremst fordi han arbeider som en uforfalsket humanist. De fleste av hans største prosjekter er fra 80 og 90 tallet, der han dokumenterte fattiges kår i Latin-Amerika, tørken i Etiopia, folkemordet i Rwanda, krigen på Balkan. Hans mange reiser gir oss andre mulighet til å følge på nært hold - mennesker, hendelser, katastrofer som vi ellers bare ville oppleve rase forbi i nyhetsstrømmen.

Salgado tvinger oss til å ta inn de store spørsmålene. Menneskets bestialitet. Naturens kraft. Livet. Døden. Det skjer gjennom uforglemmelige bilder av tusenvis av arbeidere. Bilder av endeløse rekker av mennesker på flukt. Eller gjennom det helt nære portrettet. Eller andre ganger gjennom at han viser fram det store, eller det lille, i naturen.

Fotografen selv mener at alle i verden bør se hans bilder. «For å se hvor grusom vår art er», sier han. Og han viser oss svært sterke bilder. Hva annet kunne han valgt? Der han skulle reise 150 kilometer gjennom Rwanda på veier der døde mennesker lå for hver meter. Etter tjuefem år med slike reiser måtte Salgado (bildet under) legge fra seg sitt verktøy. Han maktet ikke lenger finne en mening med sitt arbeid. Og det måtte et nytt og mer byggende prosjekt til for å vekke ham igjen.

Foto: Arthaus

Hans kone og mangeårige samarbeidspartner Lelias skogplantingsprosjekt i hjemlandet Brasil fikk ham i gang igjen. Kameraet ble hentet fram. Ivaretagelse av regnskog, understøttelse av de de byggende kreftene i naturen ble begrunnelsen for å gå videre.  Prosjektet «Genesis» ble hans nye, store prosjekt. Det ble avsluttet i fjor. Salgado er en mann som går inn i det driver med. Med hele seg. Og når han forteller «jeg ble også veldig god venn med en hval», blir vi ikke overrasket.

Jordens salt har vunnet en rekke priser, blant annet Publikumsprisen ved Tromsø internasjonale filmfestival tidligere i år. For en stor del består den av Salgados bilder, men den inneholder også filmede sekvenser som binder det hele sammen. Vi er med på noen av Salgados reiser. Og vi trekkes med i billedstrømmen til fantastisk musikk av Laurent Petitgand.

Denne filmen viser mange av Salgados bilder, den dokumenter bakgrunnen for flere av hans prosjekter. Den griper tak i sitt publikum. Denne filmen går man ikke uberørt ut fra.