Fuglemannen flyr

(Khronos filmmelder, Jan Storø, har tidligere anmeldt nattens Oscar-vinner: Les anmeldelsen her).

Noen ganger når man ser film griper man seg i å både more seg og å kjenne ettertankens rislende magi gjennom hode og kropp. Da er det, hvis man tar seg tid til å kjenne etter, at et dilemma oppstår. Et hyggelig sådan. Skal man bare lene seg tilbake, le der det passer, fascineres andre steder, slappe av og nyte? Eller skal man ta tak i den intellektuelle ansporingen, bruke den til å analysere og reflektere? Som filmtilskuer må man noen ganger velge hvordan man skal ta i mot. Hva slags film er dette? Hva vil jeg at den skal gjøre med meg?

Birdman er en sånn film.

Derfor utfordrer den min spaltes valg for hvilke filmer som skal presenteres for Khronos lesere. Mitt første kriterium er at filmen må kunne relateres til noe HiOA holder på med, enten i undervisning eller forskning. Dessuten bør filmen være god, eller iallfall relevant eller interessant. Andre må ta seg av den store mengden filmer som bare seiler forbi. Det ligger utenfor Khronos ansvarsområde. Dette er de viktigste kriteriene. De sier meg at en ren underholdningsfilm sjelden vil være verdig anmeldelse i Khrono – hvis det altså ikke kan gjøres relevant at den sier våre lesere noe.

Birdman er en så god film – at jeg gjerne vil  skrive om den.

Den er laget av kompetente folk. Alejandro González Iñárritu er etterhvert en etablert regissør. Titler som Elskede kjøtere, 21 gram, Babel og Buitiful beviser det.  Det samme gjør sju Golden Globe- og ni Oscarnominasjoner – og flere priser. Mexicaneren er blitt vant til å jobbe med de største skuespillerne. Slik er det også i Birdman.

Kort fortalt er den ytre historien i denne filmen spunnet rundt at Riggan Thomson (Mikael Keaton) jobber med å sette opp et stykke på Broadway. Han er en fallende stjerne. Thomson spilte selveste superhelten Birdman tjue år tidligere, men er ikke på toppen lengre.

En morsom detalj er at Keaton heller ikke har hatt den helt store karrieren etter at han spilte Batman for – ja nettopp – tjue år siden. Dette er hans definitive comeback. Her overbeviser han.

Riggan Thomson trenger dette stykket for å komme tilbake. De siste dagene før premieren er hektiske. Skuespilleren som spiller den mannlige hovedrollen i oppsetningen blir skadet i et uhell. En ny mann blir hentet inn (Edvard Norton). Da begynner komplikasjonene for alvor. De involverer kjæresten, eks-kjæresten, datteren, regissøren, denne nye skuespilleren og en masse andre mennesker. Alt, eller iallfall nesten alt, foregår inne i teatret. Det er de trange korridorene, garderobene og snorloftet som utgjør filmens romlige univers. Trangt og sjarmerende. Men også beklemmende. Det du sier her kan oppfattes rundt et hjørne. Av noen du ikke ønsket skulle oppfatte det. Her utsetter man seg for hverandre. Nærmest på liv og død. Og så er vi innimellom oppe under skylaget. Ikke dumt med litt phantasi når man strever som verst med å finne ut av seg selv.

Noen har allerede utpekt Birdman til en av de beste teaterfilmene. Den sier oss også noe om teatrets indre liv. Om konfliktene og intrigene – og om de vakre øyeblikkene når ting fungerer og folk finner sammen. Om samspillet mellom de skadeskutte og de briljante. Og om forstillelsen. Den er den filmens undertittel (The Unexpected Virtue of Ignorance) handler om. Minisamfunnet teatret er verdt et studium. Her får du det.

Iñárritu har gjort et par lure grep som øker tempoet og tilstedeværelsen i filmfortellingen. Det handler om musikk og klipping. Det meste av musikken i denne filmen spilles på ett instrument. Trommer. Det høres sært ut og er det ikke. Det meste av filmen er også tilsynelatende filmet i ett langt kutt uten klipp. Det er selvfølgelig lureri. Men det gir en egen følelse av hastighet og at vi som kinopublikum trekkes med i begivenhetene – i nåtid.

Riggan Thomson strever med forventningene. Kanskje mest forventningene til seg selv. Bekreftelse på egen briljans er dette miljøets narkotikum. Og da er det smertefullt når datteren (Emma Stone) bestemmer seg for å si ham sannheten. Den er brutal: «You`re not important. Get used to it». Det er stunder da man skal lytte, men også stunder der man kun skal lukke ørene. Om man får det til, da. Thomson prøver. Det skal han ha. Dessuten sliter han med oppsetningen han forbereder. Og med den nye skuespilleren, som ikke akkurat bidrar til at han kan føle seg som stjerneregissør. Eller i det hele tatt en som har noe særlig å komme med. Kanskje ikke så rart når egenskapene som etterspørres er være-egenskaper som talented, beautiful, og ikke gjøre-egenskaper som work, direct. Thomson flyr ikke lengre. Birdman er satt på bakken. Det er mot dette bakteppet noe skjer. Det skal ikke fortelles her.

Og – hva var Khronolinken? Høgskolereferansen? Kos dere på kino, folkens. Det blir dere bedre mennesker av.

Oversikten over alle Oscarvinnerne finner du her.