Studiestart og utdannningspolitisk konferanse. Andreårs studentene Sigrid Johansen og Silje Marie Haug Ravsandhaug var med å vende ryggen til rektor under hennes åpningstale på campus Nesna denne uken. Foto: Eva Tønnessen

Fusjon uten kvalitet, autonomi uten samfunnsansvar

Nord. At grasrotmobiliseringen nå fortsetter er den viktigste forutsetningen for at kampen gir politiske resultater. Kommunevalget er bare forspillet. Omkampen vil fortsette, talte Sigurd Allern på Nesna tirsdag.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Tirsdag 27. august arrangerte Nesna kommune og Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland utdannings politiske konferanse. Professor emeritus Sigurd Allern var blant innlederne, og her er hans innlegg.

I sommer avslørte Helgelands Blad at ledelsen ved Nord universitet hadde engasjert PR-byrået Apeland for å forsvare nedleggingen av Campus Nesna, sykepleierutdanningen i Sandnessjøen og andre nedskjæringstiltak. Eksemplet illustrerer at politisk påvirkning i vår tid har blitt en vare på et marked og at også offentlige institusjoner finnes som oppdragsgivere.

En av Apeland-konsulentene var Nords nylig avgåtte kommunikasjonsdirektør, Lotte Grepp Knutsen. Det minner oss om et annet utviklingstrekk i vår tid: De velsmurte svingdørene mellom politikk, offentlig administrasjon og den kommersielle PR-bransjen. Før jobben i Nord var Grepp Knutsen statssekretær i flere departementer under Stoltenberg II, organisasjonssjef i Arbeiderpartiet og kommunikasjonsrådgiver i et PR-byrå. Nå arbeider hun, ifølge Apelands egenreklame, med «politisk påvirkning, offentlige tjenester og organisasjoner», alt på kommersiell basis.

Statistikk fra ett enkelt år gir uansett begrenset informasjon og viser ikke om tendensen over tid er negativ eller positiv. Å ta hensyn til dette er et vanlig krav til bacheloroppgaver i samfunnsfag, men tydeligvis mulig å ignorere i en polemiserende stortingsmelding om universitets- og høgskolesektoren.

Sigurd Allern

Konsulenttjenester kjøpes også inn for å bistå med strategisk utredningsarbeid. Da Nord universitet siste år skulle lage en rapport om «nasjonale og regionale kompetansebehov», gikk ikke oppdraget til noen av universitetssektorens eller forskningsinstituttenes mange samfunnsvitere, men endte etter en anbudsrunde hos det internasjonale konsulentfirmaet PwC.

Til en pris av vel 3 millioner fikk Nord-ledelsen en enkel utredning som bygger på sekundærdata, altså uten nye selvstendige undersøkelser. Rapporten er allmenn og uforpliktende og stedsnavn som Nesna og Sandnessjøen er knapt nok nevnt. Men vi skal selvsagt ikke utelukke at PwC-konsulentene har sett Helgelands-kysten fra Hurtigruta, på vei til eller fra Bodø. Muligens sovna de på nordgående.

At PR-tjenester kjøpes inn for skattebetalernes penger for å imøtegå kritikk er selvsagt bare en detalj i den pågående universitetstragedien. Men Nords handleliste på konsulentmarkedet minner oss samtidig om den betydning propaganda har i politisk kommunikasjon.

Mange mennesker forbinder i dag propagandabegrepet med autoritære regimer og løgnkampanjer, men det er – som den svenske statsviteren og tidligere makt-utrederen Olof Petersson har påpekt – en misvisende begrensning.

Propaganda handler ganske enkelt om organiserte forsøk på å påvirke menneskers oppfatninger i samsvar med propagandistens formål. Propaganda og propagandateknikker kan derfor tjene høyst ulike formål, og er et viktig element i moderne offentlig opinionsdannelse, også i land med pressefrihet og demokrati.

Jowett & O’Donnell (1992) skiller i en klassisk analyse av propaganda mellom tre former og betegner dem som Hvit, Grå og Svart. Den hvite propagandaen har en identifisert kilde, og bygger normalt på opplysninger som isolert sett er korrekte. Formen er nøktern og informativ, men utvalget av opplysninger og tolkningsrammene som informasjonen settes inn i, bygger på en seleksjon og framstillingsform som skal tjene avsenderens interesse.

Svart propaganda er i kontrast til dette ofte fabrikkert og løgnaktig, og den virkelige avsenderen er skjult, jfr. vår tids debatt om falske nyheter og annen desinformasjon. Grå propaganda er en mellomform der korrekte opplysninger blandes med elementer av feilinformasjon eller desinformasjon. Som studentlederne på Nesna har påpekt er det siste en øvelse der rektor Solheim Hansen har vist seg å ha et betydelig talent. Når hun blir tatt i en type desinformasjon, om «Svært lav tilgang på godt kvalifiserte studenter», erstatter hun den kjapt med en ny propagandafloskel. Der heter det at Campus Nesna har «Svært lav tilgang på godt kvalifiserte søkere til campusbaserte studier». Og dette ved en institusjon der det etter fusjonen ikke har vært egne campusbaserte studier, bare samlingsbaserte. Deretter gjentas usaklighetene av regjeringspolitikere med små krav til kildekritikk, som Skei Grande.

Meld. St. 18 (2014-2015), det grunnleggende aktstykket om strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren, fikk den fengende tittelen Konsentrasjon for kvalitet. Den er et typisk offentlig propagandadokument, med Det Kongelige Kunnskapsdepartement som avsender. Der hersket ved inngangen til 2015 Høyre-politikeren Torbjørn Røe Isaksen og hans daværende Sancho Panza, statssekretær Bjørn Haugstad. Meldingen er skrevet i den departementale sakprosaens pseudo-vitenskapelige form og utstyrt med tabeller og figurer som forsterket det retoriske budskapet: De mindre høgskolene er, målt etter kjente universitetskriterier, for svake mht. ansatte i førstestillinger og tellende vitenskapelig poengproduksjon. De er ikke, heter det, robuste nok.

Mens nynorskordboka gir eksempler på betydningen av ordet robust, for eksempel «eit robust barn» og «ein robust traktor», er det nå forsknings- og fagmiljøene ved universitetene som må bli kraftige og hardføre.

Faktaene som ble lagt fram i stortingsmeldingen for å belyse de mindre høgskolenes begredelighet var begrensete og stort sett kvantitative, samt hentet fra ett enkelt år, 2013. Høgskolen i Nesna ble en av prügelknabene i meldingen, blant annet på grunn av lavt antall publiseringspoeng per faglig stilling dette året. Allerede to år senere, i 2015, lå den daværende Høgskolen i Nesna langt bedre an, spesielt på lærerutdanningssektoren, uten at det har fått noen betydning. Men statistikk fra ett enkelt år gir uansett begrenset informasjon og viser ikke om tendensen over tid er negativ eller positiv. Å ta hensyn til dette er et vanlig krav til bacheloroppgaver i samfunnsfag, men tydeligvis mulig å ignorere i en polemiserende stortingsmelding om universitets- og høgskolesektoren.

At PR-tjenester kjøpes inn for skattebetalernes penger for å imøtegå kritikk er selvsagt bare en detalj i den pågående universitetstragedien.

Sigurd Allern

Strukturstrategien i St. 18 ble formulert slik: Det er «et langsiktig mål at alle universiteter og høyskoler skal være så faglig sterke at de kan ha alle faglige fullmakter» (s. 48). Det siste uttrykket betyr fullmakter til å opprette og nedlegge fag, ikke bare på bachelor-, master, men også på doktorgradsnivå. Ettersom ulikheten mht. slike fullmakter er det som har skilt institusjonskategoriene høgskole, vitenskapelig høgskole og universitet, er denne formuleringen i praksis et strategisk program for å avskaffe profesjonshøgskolene og dermed avvikle en høgskolesektor som kan ta hensyn til lokale- og regionale utdanningsbehov.

Det ville være vanskelig å få gjennomslag for dette i en åpen politisk debatt, og enda mindre mulig å få oppslutning om et politisk vedtak som åpent og direkte innebar nedlegging av en lang rekke campuser og studiesteder rundt om i Norge. Den anbefalte veien til det universitetssentraliserte, høgskolefrie Norge har derfor blitt en slags totrinnsrakett. Første trinn har vi i stor grad allerede gjennomlevd: De universitetene som selv ville overta mindre høgskoler – og de høgskolene som gjerne ville bli spist av større institusjoner – har hatt fri bane til å gjennomføre dette. Mindre og mer fusjonsskeptiske høgskoler, som Nesna, ble i stortingsmeldingen varslet om at ikke ville få noe valg. Tvangsgiftemål er foretatt.

Ettersom det også i 2015 var åpenbart at «konsentrasjon» og «strukturreform» signaliserte redusert antall studiesteder, med potensielt dramatiske ringvirkninger lokalt, var forfatterne av Meld. St. 18 nøye med å understreke at regjeringen bare hadde ansvaret for første del av totrinnsraketten:«Sammenslåingene som regjeringen vil gjennomføre, gjelder institusjoner, ikke studiesteder. Universitetets- og høyskoleloven slår fast at styret for en institusjon har ansvar for å legge strategien, fastsette organiseringen og disponere ressursene» (s. 44).

For å avverge en offentlig politisk debatt om strukturreformen som et sentraliseringstiltak, noe som kunne føre til protester og motstand, var regjeringen raskt ute med å supplere den hvite propagandaen i Stortingsmeldingen med en løgnaktig tilleggserklæring: «Om ikke lenge, vi tenker et par års tid, vil vi se et landskap med adskillig færre universitet og høgskoler. Men det vil ikke bli færre studiesteder», sa statssekretær Bjørn Haugstad (H) til Klassekampen (23. januar 2015).

Reformen ble altså «solgt inn» gjennom en kvasi-garanti som regjeringen visste var misvisende både i forhold til den politikken den selv ønsket – og uten samsvar med erklæringen om at dette uansett var spørsmål regjeringen nå ville overlate til styrene.

Problemet med løsningen er dette: At universitetsstyrene generelt er tildelt ansvaret for «organiseringen» av institusjonene bør og kan ikke bety at Stortinget har gitt dem et generelt mandat til fritt å rasere viktige studiesteder rundt om i Norge. Hvis denne typen nedlegging likevel gjennomføres, er det dessuten fordi regjeringen tillater det og gir blaffen i å foreslå de tilleggsbevilgningene som eventuelt må til for å unngå et slikt resultat.

I den universitetspolitiske retorikken knyttes denne ansvarsfraskrivelsen nå til honnørordet autonomi, et mantra som nå synges av universitetsrektorer i samlet kor. I praksis tolkes dette som et frikort til å fatte hvilke sentraliseringsvedtak som helst uten at de folkevalgte skal «blande seg inn» i den universitetspolitiske regionalpolitikken.

Ettersom det i dag ikke er formulert noen rammer eller begrensninger for omfanget av strategi- og organisasjonsendringer som universitetsstyrene kan foreta, så betyr dette i praksis at politiske beslutninger om sentrale utdanningsspørsmål i kommuner og fylker outsources fra Stortinget og andre folkevalgte organer til universitetsstyrene, slik vi har sett det i vår ved Nord universitet.

Regjeringen beholder likevel betydelig indirekte makt, spesielt ved universiteter der styreleder er departementsoppnevnt og rektor ansatt av styret. Men den makten utformes i stor grad uten offentlig innsyn og debatt. Regioner, fylker og kommuner, som ofte bidrar sterkt til infrastruktur og økonomi, spilles ut over sidelinjen. Denne abdiseringen fra politisk ansvar fører til frustrasjon, avmakt og mistillit. Nord universitet har i løpet av kort tid klart det kunststykke å tape omdømme over hele Nordland fylke, ikke bare på Helgeland. En ny kontrakt med omdømmeekspertene Apeland & co. vil neppe avhjelpe problemet.

Ansvarsfraskrivelsen finner vi både innenfor universitetssektoren og innenfor det politiske styringssystemet. «Jeg tror vi bør bli flinkere til å holde en armlengdes avstand», sa UiO-rektor Svein Stølen under Nord-debatten. Joda, dette er i de fleste tilfeller et greit og nødvendig prinsipp. Men det kan ikke gjelde i alle situasjoner. Problemet med «en armlengdes avstand» blir akutt hvis styrene ved offentlig eide og finansierte universitetsinstitusjoner velger å sette til side deler av det samfunnsoppdraget de er satt av storting og regjering til å løse. «Autonomi» bør aldri bli et frikort til å utøve politisk makt uten mandat.

Sveinung Eikeland, viserektor, ved UiT Norges arktiske universitet, trakk seg dessverre fra dagens konferanse. Vi får tro det var en autonom avgjørelse, ikke en panikkartet reaksjon på negative hint fra Bodø eller Oslo. Men aviskronikken han mandag publiserte som en erstatning for sitt innlegg inneholder et interessant avsnitt. Her slår han fast at UiT ikke har noen plan om å overta aktivitetene til Nord universitet på Nesna, men skriver så at «denne posisjonen ikkje blir endra før Kunnskapsdepartementet ber oss om å vurdera å endra den». Autonomien er i sannhet bygd på prinsippfast grunn. Vi får håpe at et regjeringsskifte om to år kan sende UiT håndfaste signaler dersom det blir nødvendig og aktuelt.

Av innstillingen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i Stortinget, levert i juni 2015, framgår det at det i grunnen bare var Senterpartiets Anne Tingelstad Wøien, en stortingsrepresentant som selv har gjennomført en klassisk norsk lærerskoleutdanning, som forstod og opponerte mot departementets forslag og retorikk. Hun slo fast at regjeringens forslag innebar en klar faglig og økonomisk prioritering i favør av det som kalles fremragende forskning samtidig som det skulle trekkes ressurser vekk fra kvalitet i undervisningen. Derfor burde Stortinget etter hennes syn heller diskutere den nødvendige arbeidsdelingen mellom universiteter og høgskoler og se på helheten i samfunnsoppdragene til de ulike institusjonene.

Tingelstad Wøien foreslo også at «vedtak om avvikling av profesjonsfag ved de enkelt campus i UH-sektoren skal framlegges for Stortinget for endelig behandling» (s.7-8). Hun vant ikke fram, og den øvrige opposisjonen, Ap og SV, nøyde seg under behandlingen med langt mindre prinsipielle reservasjoner.

Et av de grunnleggende problemene med hele strukturreformen, og Nord universitets oppfølging av den, er også at kvalitetskravene det snakkes om i svært begrenset grad er knyttet til noen refleksjon over samfunnsoppdraget i forhold til utdanningsinstitusjonenes betydning for levende lokalsamfunn.

Rektor Solheim Hansen oppfatter ikke engang at institusjonen hun er ansatt av styret for å lede har noe samfunnsansvar knyttet til regionale behov, spesielt ikke på Helgelands-kysten. I pakt med strukturreformens enkle liste over kvalitetskriterier er kvalitet i hennes verden redusert til andelen årsverk i førstestillinger, gjennomstrømming av studenter, eksterne forskningsinntekter, størrelsen på doktorgradsprogrammene og publiseringspoeng i forskning.

Hva kvalitet i selve utdanningene skal bety er ikke utredet og knapt nok forsøkt drøftet. Noen konsekvensanalyse av sentraliseringspolitikken foreligger ikke. Nesna-institusjonens mange tiår med erfaringer fra ulike typer av høyere utdanning, de siste årene den samlingsbaserte varianten, neglisjeres.

Et deprimerende innslag i Nord-historien er innslagene av manipulasjon med fakta – og uærlighet om intensjoner og inngåtte avtaler. Vedtaket om avviklingen av opptak av nye studenter til sykepleierutdanningen i Sandnessjøen – som kom umiddelbart etter at fusjonsavtalen mellom Høgskolen i Nesna og Universitetet i Nordland var underskrevet – er et slikt eksempel.

I vår presterte Solheim Hansen å bruke mangelen på nye studenter i Sandnessjøen som argument for endelig nedlegging. Det er den typen manipulasjon med fakta som gjør hvit propaganda svart. Akkurat det samme har vi sett i den systematiske, styrte Nord-nedbyggingen av studenttallet som er knyttet til Campus Nesna. Å rakke ned på de samlingsbaserte studentenes kvalitet var ikke nok. Som et ekstra propagandapoeng oppgir Nord-rapporten (s. 34) at Campus Nesna bare har 21 Campus-studenter. Stakkars, tenkte jeg, sitter de der helt alene. Men de 21 campus-studentene er, får jeg oppklart, en fiksjon. Alle Nesna-studenter, enten de er bosatt på Nesna og omegn eller lengre vekk, er en del av det samlingsbaserte undervisningsopplegget. Nå later Solheim Hansen som om de er en stakkarslig gruppe, et resultat av Nesnas mislykte campus-rekruttering.

Propaganda kan også forsterkes av opplysninger som utelates. I vedlegg 1 til studiestrukturdokumentet fra Nord kan vi for eksempel lese at fylkeskommunene i Nordland og Sør-Trøndelag er viktige støttespillere for Nord universitet. Noen kommuner framheves dessuten som vertskommuner som er opptatt av Nord universitet i sine lokale planer og på ulike vis har støttet virksomheten. I Nordland framheves Bodø og Mo i Rana, mens Hadsel nevnes kort. Nesna kommune er ikke nevnt i opplistingen av vertskommuner som er opptatt av den lokale utdanningen og universitet. En årsak til forglemmelsen kan være at Nesna har brukt mye penger på å markedsføre HiNe som studiested – og det har aldri vært noen populær prioritering i Bodø. Det er sånt som kalles å ha frekkhetenes nådegave.

De mange protestene vi har sett de siste månedene – med bunadsgeriljaen i fremste rekke – har vist en annen vei. Deprimerende vedtak har utløst et kraftig, folkelig engasjement for utdanningsinstitusjonenes plass i lokalsamfunnet. Folk bryr seg, partiene utfordres, mulige løsninger og alternativer diskuteres. At denne grasrotmobiliseringen nå fortsetter er den viktigste forutsetningen for at kampen gir politiske resultater. Kommunevalget er bare forspillet. Omkampen vil fortsette!

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS