Gripende film om samfunnets fattige

En gripende fortelling om samfunnets fattige, i møte med et kaldt system, mener vår filmanmelder Jan Storø

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Noen ganger kommer filmer som mer enn mange andre forteller vesentlige historier. De forteller kanskje troverdig om mennesker i vanskelige situasjoner, mennesker hvis kamp for overlevelse griper oss. Eller de forteller om politikk og samfunn på en slik måte at vi engasjeres, kanskje opprøres. Enkelte filmer gjør begge disse tingene. Jeg, Daniel Blake er en slik film.

La oss begynne med begynnelsen. I dette tilfelle vil det si regissøren Ken Loach. En av Storbritannias ledende. En aldri hvilende samfunnskritiker som har levert i mange år.

Denne gangen lar Loach oss møte Daniel Blake, en tømrer i slutten av femtiårene i Newcastle, som nylig har hatt et hjerteattakk. Han er sykemeldt, men ønsker egentlig å arbeide. Legen hans setter ned foten og sier han må vente. Daniel blir henvist til den engelske parallellen til vårt NAV. Det skal vise seg å være en lite hyggelig erfaring.

Systemet for alt fra arbeidssøking til syketrygd er bygget opp svært byråkratisk. Her er ikke det viktigste om du reelt sett har et behov for hjelp, men heller om du svarer «riktig» på de ulike kontrollspørsmålene de ansatte leser opp fra sine skjemaer for å plassere deg i «rett» kategori. Selv om legen sykemelder Daniel, oppnår han ikke mer enn 12 poeng i sykepengeystemets skala. Det er tre poeng mindre enn hva han trenger for å være godkjent som sykepengemottaker.

Og skulle du opponere mot en av de ansatte, og dermed selve SYSTEMET, vil du bli ilagt såkalte sanksjoner i et antall uker, avhengig av hva du gjorde. Sanksjoner betyr i klartekst at du ikke får utbetalt den ytelsen du er avhengig av.

Denne filmen griper deg i magen. Det har du godt av.

Jan Storø

Vi følger Daniel gjennom de mange flokene, og de fleste gangene går det ikke særlig bra. Tidlig i filmen møter han den unge alenemoren Katie, som også har havnet i klientsystemet. Katie er egentlig bosatt i London, der hun har bodd med barna på hospits. Nylig har hun blitt tildelt leilighet, men den ligger i Newcastle. De innleder et vennskap der Daniel blir hennes vaktmester og barnevakt. For begge er vennskapet viktig fordi de finner sammen i et ønske om å støtte hverandre.

Dette skildres slik at vi tror på det. Ken Loach kan sitt materiale. Dessuten er hans regimetode tydelig på at skuespillerne skal ledes gjennom historien mens de gestalter den. Det krever en helt egen innlevelse, og gjør noe med realismen i deres spill.

Min eneste innvending er måten Loach avslutter filmen på. Her gir han seg selv ikke tilstrekkelig med tid til å runde av fortellingen. Daniel Blake og hans fortelling «forsvinner» for raskt til at vi klarer å la den synke tilstrekkelig.

En slik film står og faller på om den makter å fortelle om ekte mennesker, i motsetning til om den blir mer dokumentarisk. Loach makter dette kunststykket som mange andre før ham ikke helt har fått til. Å kombinere den menneskelige fortellingen med en fortelling om samfunn. For at denne kombinasjonen skal fungere, er det helt vesentlig at vi gripes av det menneskelige dramaet. Lages en slik film ensidig propagandistisk, vil den falle gjennom.

Loach har valgt en rett-fram og rett-på-sak tilnærming til sin fortelling. Her er ingen snedige kameravinkler eller kreativ klipping. Fargene er neddempet. Loach velger å veksle mellom scener der vi er nær på aktørenes ansikter og scener der kameraet er plassert på avstand til situasjonene. De situasjonene som fotograferes på avstand ser ut til å utspille seg i ekte miljøer; på «Nav-kontoret», på matutdelingsstasjonen, på gata.

Vi blir med på en reise i britisk arbeiderklassemiljø der det ikke er plass til ekstravaganse. Den lavmælte stilen kler filmen godt. Den vant da også Gullpalmen ved fjorårets Cannes-festival.

Denne filmen griper deg i magen. Det har du godt av.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS