Nei til tvangsnynorsk

Mitt innlegg i Khrono 9. august har åpenbart provosert flere nynorskbrukere. Jonas Økland 14. august og tidligere studentmållagsleder Karl Peder Mork 16. august er lite begeistret for at det blir satt fokus på den udemokratiske målloven.

Innlegget i Khrono 9. august er ikke et angrep hverken på nynorsk eller nynorskbrukere, men et angrep på målloven som grovt favoriserer nynorsk, og tilsvarende diskriminerer bokmål.

Når Økland og Mork ikke skjønner at vi bokmålsbrukere reagerer på en slik udemokratisk lov, så har de skjønt lite.

Mork skriver at det virker som jeg har misforstått «ein sentral dimensjon ved språkstoda i det norske samfunnet, og ved mållova i sin heilskap». Som mangeårig bokmålsforkjemper, vil jeg hevde at jeg har meget god kjennskap til språksituasjonen i det norske samfunn. Som jurist kjenner jeg målloven ut og inn. Jeg vil påstå at målloven er den mest udemokratiske lov vi har her i landet.

Når vi i Bokmålsforbundet dokumenterer våre påstander med offentlig statistikk, så trekker Mork statistikken i tvil. Vi skal angivelig operere med «egenprodusert statistikk». All statistikk som Bokmålsforbundet utarbeider, er basert på offisielle tall – som kan kontrolleres av alle. Tallene innhenter vi fra henholdsvis Utdanningsdirektoratet, Forsvaret, Skattedirektoratet og universitetene.

Les også:

Ny språklov på høring, navn som OsloMet kan bli forbudt

Mork stiller seg også undrende til valget av bakgrunnstall for statistikkene. Siden han gjør det, så skal jeg informere ham om det. Forsvarets statistikk for valgt målform ved sesjon, bygger på hele årskull, menn og kvinner. For 2018 gjaldt det alle som var født i 2001, hvorav bare 2,3 prosent valgte nynorsk. Bedre statistikk finnes knapt.

Når studentene registrerer seg på universitetet, oppgir de også hvilken målform de vil at universitetet skal kontakte dem på. Det er disse opplysninger som danner grunnlaget for universitetenes språkstatistikk. Av de totalt 117.700 studenter ved syv universiteter var det kun 3,6 prosent som valgte nynorsk.

Mork skriver at prosentdelen nynorsk i målloven ikke har sammenheng med tallet på nynorskbrukere i samfunnet, og at det heller ikke er meningen.

Det er jeg helt enig i. Formålet med målloven, slik den er utformet, er å påtvinge det norske folk mest mulig nynorsk. Dette gjøres ved å tvinge bokmålsbrukerne i det offentlige til å bruke nynorsk.

Jonas Økland er opptatt av å sikre et godt fagspråk ved våre universiteter, både på bokmål og nynorsk. Det er også jeg. Men man trenger ikke en udemokratisk tvangslov for å få til dette.

Når nynorskaktivister vil benekte fakta, viser de til at «noen de kjenner» er av motsatt oppfatning, så også Økland: «ungdommen eg kjenner er mykje meir oppteken av nynorsksaka enn mange eldre».

Les også:

Arnestad: Store bøter for brot på mållova hadde vore tingen

Fakta er følgende: Mens andel nynorsk blant ungdommen, på landsbasis, ligger på rundt 3 prosent, så er andelen blant befolkningen som helhet 9,6 prosent i følge Skattedirektoratets språkstatistikk for 2018.

Økland hevder at «utan hjelpemiddel som mållova vil nynorsken vere betydeleg mykje vanskelegare å redde». Saken er at hverken et utall millioner i offentlig støtte til nynorsk, tvungen sidemålsopplæring, eller den udemokratiske målloven har hjulpet nynorsk.

All tilgjengelig statistikk viser at det aldri har vært færre (frivillige) nynorskbrukere enn i dag.

Nynorskens svake stilling har utløst panikk i Noregs Mållag. Mållagsleder Magne Aasbrenn går nå inn for sanksjoner for «brot på mållova».

Foreløpig nøyer han seg med å foreslå kraftige bøter. Hvor lenge det går før mållaget foreslår å sette «ulydige» byråkrater bak lås å slå, gjenstår å se.

Det er gammel lærdom at tvang fører til motvilje. Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før Aasbrenn og andre nynorskaktivister skjønner dette.