Dystopia og de som overlevde

I disse tider er det ikke vanskelig å finne spådommer om at verden, slik vi kjenner den, vil gå under (for å stjele fra en boktittel av Erlend Loe). Terror og klimaproblemer konkurrerer om å være øverst i frykt-hierarket. Denne sommeren er dessuten Brexit en utfordrer for noen.

Men hvordan ville et reelt sammenbrudd arte seg? Filmindustrien, særlig den med base i Hollywood, har gitt oss bilder på dette tidligere. Endetidsfilmer kan sies å være en egen sjanger. Ofte har vi sett selve katastrofen, malt ut med bred pensel, i sterke bilder, ledsaget av kraftig lyd. Og deretter den ødelagte verdenen som menneskene er dømt til å overleve i.

Men vi har også fått post-apokalyptiske fortellinger som Veien (The Road), som legger hele fortellingen nettopp til tiden der de overlevende forsøker å fortsette å overleve. Og kanskje bygge opp en ny verden. En av klassikerne i sjangeren endetidsfortelling her i landet er forøvrig Radioteatrets I trifidenes dager. En stor radiosuksess.

The Survivalist beveger seg i nettopp denne delen av sjangeren. Den navnløse hovedpersonen i fortellingen har klart seg i sju år etter omveltningen.

Eller kanskje vi skulle kalle det katastrofen. Skjønt, vi vet ikke hva som har skjedd. Bare at det nesten ikke er mennesker igjen på jorda, og at de få som har overlevd bruker alle sine krefter på å leve videre – og på å forsvare seg i den lovløse realiteten som nå har oppstått. Bander er på ferde og folk plyndrer hverandre for de verdiene noen klarer å karre til seg – for eksempel frø til å så.

Vår mann oppsøkes en dag av to kvinner som streifer rundt etter mat og et sted å oppholde seg, en mor og hennes datter. Nærmest syk av mistenksomhet er hans klare innskytelse å avvise dem. Kanskje skyte dem. Men det går ikke slik. De blir værende.

Den knøttlille farmen han har bygget opp er ikke tilstrekkelig til å fø på tre mennesker, og noe må skje. I dette lille samfunnet blir vi vitne til at menneskenes sosiale teft blir forvandlet til en strategi for å overleve, i verste fall uten hensyn til noen andre. Selve ideen om et samfunn er nærmest fraværende i denne brutale tilværelsen.

Regissør Stephen Fingelton er god på symbolbruken. Han viser oss at en bibel er nyttig i denne harde virkeligheten. Men ikke i kraft av sine ord. Det er papiret som gjør nytten. Til opptenning av bålet som koker den enkle grønnsakssuppen. Familiebilder og filtersigaretter er andre relikvier fra en forgangen verden. Deres symbolverdi er åpenbar.

Han presenterer en film uten musikk for oss. I stedet blir vi del av et lydspor av intens stillhet – bortsett da fra naturens lyder og lydene fra de daglige gjøremålene i den lille verdenen. En slik film må være godt klippet, ellers blir den kjedelig. Og det er nettopp her vi finner dens styrke. Historien preges av en stille, men ubønnhørlig framdrift. Vi tar oss i å se rundt neste hjørne, vaktsomt betrakte aktørenes ansiktsuttrykk, kjenne etter hva det neste blikket kan fortelle.

Filmen er spilt inn i Storbritannia, nærmere bestemt i Nord-Irland. Det gir en naturmessig nærhet til vårt eget land. Mye av handlingen finner sted i en skog, under et tett løvverk. Og det regner ofte. Men innimellom skinner solen og vi får en anelse av at det kan finnes et lys der ute et sted. Et sterkt innslag av fuglesang, og en og annen vill kanin, tilsier at økologien ikke er helt snudd på hodet.

I denne dystopien begynner de menneskene vi treffer helt på nytt. De må lære seg det som behøves for å skaffe mat og holde på varmen. De må dessuten lære seg å drepe, hvis det skulle være nødvendig.

Det er ikke en lystig endetid vi besøker.