To fluer i et smekk

Det skjedde viktige strukturelle endringer i universitets- og høgskole-Norge fra 1. januar 2016. Blant annet har NTNU fusjonert inn høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag og ble landets største universitet med over 38.000 studenter. Det er mye i norsk målestokk og vil merkes både innen forskning, utdanning og næringsutvikling – også i vår region.

Hva så med Høgskolen i Lillehammer (HiL) og Høgskolen i Hedmark (HiHm)? Blir det en strukturendring, går det mot en fusjon eller velges andre løsninger?

Høgskolen i Hedmark har valgt å «gå alene», enn så lenge. Høgskolen i Lillehammer har ønsket allianse med høgskolene i Molde og Volda etter modell fra sparebankene (av muntre sjeler døpt Noregs Bygde og Småskulelag). De tre er alene i UH-Norge om denne modellen og jeg tviler på at staten som eier vil godta dette «unntaket». Statsråd Torbjørn Røe Isaksen er ikke positiv i utgangspunktet.

Alliansemodellen uttrykker mer et behov for «akademisk sjølberging» for enkeltinstitusjonene og vil forsterke status quo. Det er ikke det Innlandet trenger framover. Strukturmeldingen peker på reformer: Høy kvalitet i utdanning og forskning, robuste fagmiljøer, effektiv ressursbruk og regional utvikling.

Innlandsutvalgets sluttrapport fra 1. oktober 2015 er et annet viktig dokument. Her framheves satsingsområder som bioøkonomi, reiseliv, informasjonssikkerhet, offentlig sektor og utdanning. Dette er tverrfaglige områder sentrale for strategisk utvikling av høgskolemiljøene, men da trengs nye organisasjonsformer. Vi må også være proaktive og videreutvikle FoU-samarbeidet med HiG-miljøene. Klynge-baserte prosjekter rettet mot næringsliv og offentlig sektor synes særlig interessante.

Høgskolene i Hedmark og Lillehammer har fått ny ledelse, både rektorer og styrer. Det ser ut til at dialogen mellom de nye lederne er god, og det gir grunn til optimisme. Dialogen som tidligere har vært administrativt vanskelig, har aldri vært et problem på den faglige siden. Samlet tilsier dette at vi snarest bør ta opp diskusjonen om sammenslåing av Høgskolen i Lillehammer og Høgskolen i Hedmark til en Innlandshøgskole. Institusjonene passer godt sammen med faglige profiler som kan bidra til synergi. Vi kan også bygge videre på arbeidet prosessen om en Innlandsuniversitet.

Innlandshøgskolen blir ingen liten institusjon, omtrent 12.500 studenter. Det er flere enn både NMBU i Ås, Universitetet i Agder, Universitetet i Stavanger og nye Nord universitet. En slik fusjon bør også inkludere regionale forskningsinstitutter som Østlandsforskning og NINA – det gir store gjensidige fordeler. Det bør også være et tett samarbeid med Sykehuset Innlandet. Allerede i dag er det kombinasjonsstillinger mellom sykehuset og høgskolene.

En Innlandshøgskole tilsier nybygg. Det trengs. For eksempel har HiL store «voksesmerter», dimensjonert for langt færre enn de 4.800 studentene vi har. Dette skyldes økt tilstrømning, særlig til psykologi og juss. De er omtrent like store med noe under 1.000 studenter til sammen, men også pedagogikk, sosialfagene og idrett har mange.

Dette betyr plassmangel: Datasaler, seminarrom, kollokvierom, auditorier, laboratorier, kontorer m.m. Høgskolen i Lillehammer er mye mer enn film, fjernsyn og innovasjon – dette er svært små studier. Høgskolen i Hedmark kan også ha plassbehov, uten at jeg kjenner godt til dette. Fusjon vil uansett innebære samlokalisering av noen studier og funksjoner og det krever plass.

Et nytt høgskolesenter må ha rektoratet, sentraladministrasjon og flere fagavdelinger, men ikke alle. Geografiske og faglige hensyn tilsier fortsatt distribuert campusmodell. Et nybygg har også en annen fordel: Det kan forhindre strid mellom Lillehammer og Hamar om hvor ledelsen skal være plassert. Dette var jo et tema i saken om Innlandsuniversitet.

Hvor skal en ny Innlandshøgskole ligge? Et eller annet sted mellom Lillehammer og Hamar. Et forslag kan være Rudshøgda: Vestvendt beliggenhet med utsikt over Mjøsa og rimelig nærhet til nytt sykehus, samt andre grunner. Bygget må i tillegg ha god miljøpsykologisk funksjon, være basert på «grønn» og bærekraftig arkitektur og være et signalbygg. Det kan ha en konsertsal, en høgskole er jo også en kulturinstitusjon. Dessuten trenger Innlandets Filharmoniske Orkester et skikkelig lokale.

Regionens lokaliseringsdebatter er legendariske, de kan være destruktive og forhindre gode faglige løsninger. Jeg tror likevel på en konstruktiv debatt, særlig hvis Innlandshøgskolens egne behov får bestemme. For øvrig – fusjonsdebatten er langt viktigere enn lokaliseringsdebatten på nåværende tidspunkt.

I 2014 vedtok styret i Sykehuset Innlandet en utviklingsplan for fremtidens sykehusstruktur. Her er man inne i en idéfase med et langt tidsperspektiv, av økonomiske grunner. Lokalisering av nytt sykehus kan sees i sammenheng med en innlandshøgskole, fordi sykehuset vil være studie- og praksissted for flere helsefag, samarbeidspartner for forskning og utviklingsarbeid og kanskje arbeidsplass for noen. Biri har vært nevnt av mange og jeg støtter dette – det blir nokså kort vei til Rudshøgda.

Et nytt sykehus må bygges etter de samme «grønne» og bærekraftige arkitekturprinsipper som en ny høgskole. Dette kan innebære to ikoniske bygg på hver side av Mjøsa; ett i Hedmark og ett i Oppland, attraksjoner i seg selv.

Prosjekt Innlandshøgskole lar seg ikke gjennomføre over natta. Det vil ta tid, det vil bli dyrt, men det vil også skape store verdier. Fadesen med Innlandsuniversitetet bør ikke bli hindre for å prøve på nytt, men prosessen bør være annerledes: Fagmiljøene må være mye tettere på hele veien. Toppstyrt prosess var noe av problemet bak havariet med et Innlandsuniversitet.

Uansett: Fusjon av HiL og HiHm bør nå bringes på banen og nødvendige forberedelser iverksettes. Deretter er det bare å utlyse en arkitektkonkurranse – som kanskje Snøhetta vinner?

(Innlegget er først publisert i Hamar Arbeiderblad.)